Velkommen til nye Psykopp.no!

Hvordan kommer de seg over dette?

Ferden over Middelhavet er livsfarlig, og 33.000 flyktninger har druknet siden 2000. FN karakteriserer det som verdens farligste grensekrysning. Her er det syriske flyktninger som ankommer den greske øya Lesvos. Foto: Shutterstock.
De har flyktet fra krig og tortur i Syria og mistet familie og venner til Middelhavet. Jone Schanche Olsen hjelper dem å behandle traumene.

– Noen vegrer seg kanskje for å se ut på sjøen, med de minnene det vekker.

Det er psykiater Jone Schanche Olsen som snakker. Han forteller om en interessant observasjon han har gjort på kontoret sitt:

Når Jone Schanche Olsen tar imot gjester og klienter på Transkulturelt senter i Stavanger, er han alltid den siste som setter seg. Gjestene får velge stol eller sofa først.

– Nordmenn setter seg med ansikt og øyne vendt ut mot de store vinduene for å beundre utsikten over Gandsfjorden. Gjester fra andre kulturer gjør som regel motsatt; de setter seg med ansiktet vendt inn i rommet, og ser mot veggen, sier Schanche Olsen.

– I Norge er vi glad i lys og utsikt og setter oss automatisk vendt slik. Mange av mine klienter kommer fra land og kulturer hvor det er vanlig å trekke for gardiner i hjemmet for å hindre både innsyn og utsyn, forteller Schanche Olsen, og legger til dette med minnene. At ikke alle av hans klienter liker å se ut på den til tider røffe Gandsfjorden, som strekker seg 13 kilometer fra Stavanger i nord til Sandnes i sør.

Da kommer minnene tilbake.

Minnene om den livsfarlige flukten over Middelhavet, i overfylte båter, kanskje uten redningsvester. Over 33.000 mennesker har druknet i Middelhavet siden 2000. Dette gjør Middelhavet til den farligste grensekrysningen i verden, ifølge FN. 2200 har druknet i 2018. Hver 18. person som forsøkte å ta seg over havet fra januar til juli i 2018 druknet.

Av de mange tusen som hver måned som forsøker å krysse havet, kommer noen få til Norge. I 2015 søkte 31.145 personer om asyl i Norge. I 2017 var tallet sunket til 3560. Flesteparten av dem kom fra krigsherjede Syria, etter å ha tatt den livsfarlige fluktruten over Middelhavet.

Behandler

– Da jeg vokste opp, leste vi om hvordan det å trekke ut negler ble brukt som torturmetode. I dag har torturmetodene blitt mer sofistikerte.

Traumene etter å ha opplevd krig i hjemlandet og en farlig flukt, er mange og sterke. Flere av flyktningene ender opp hos Jone Schanche Olsen og kollegaene på Transkulturelt senter i Stavanger. Her tilbyr Schanche Olsen og kollegaene poliklinisk behandlingstilbud til traumatiserte flyktninger og asylsøkere.

Målet er å behandle traumene, og sørge for at klientene så godt som mulig kan fungere i samfunnet igjen. Transkulturelt senter skal bidra til at traumatiserte asylsøkere og flyktninger får et likeverdig helsetilbud og et godt tjenestetilbud som ivaretar deres psykiske helse.

Jone Schanche Olsen er psykiater og leder av Transkulturelt senter i Stavanger. Foto: Håkon Fossmark.

Mange av asylsøkerne og flyktningene som Schanche Olsen behandler er, naturlig nok, langt nede. Mange etter å ha opplevd tortur i hjemlandet. Kanskje ikke bare fysisk tortur, men også psykisk tortur.

– Da jeg vokste opp, leste vi om hvordan det å trekke ut negler ble brukt som torturmetode. I dag har torturmetodene blitt mer sofistikerte. I stedet for å bruke batonger og trekke ut negler, brukes det i dag inngående kunnskaper om hvordan man skal knekke et menneskes mentale helse som torturmetode. Verdighet og selvrespekt blir lagt i grus. Da er det vår jobb å hjelpe til med å bygge opp igjen selvrespekten, sier han.

Transkulturelt senter startet som et toårig prosjekt i 2015, men har kommet for å bli. Det er mange traumatiserte flyktninger og asylsøkere som trenger hjelp.

I tillegg til å behandle og hjelpe pasientene inn på riktig vei, ser psykiateren på det som en sentral del av jobben sin å fortelle om det han opplever.

– Det er jeg moralsk forpliktet til. Våre klienter har historier som resten av samfunnet må få høre. Det er min oppgave er å fortelle og gi disse menneskene en stemme i offentligheten, sier Schanche Olsen.

Kaldere samfunn

– I dag sier vi ting som ville vært helt utenkelig å si for ti år siden. Vi har en måte å omtale andre mennesker på, spesielt innvandrere, flyktninger og asylsøkere, som ikke er grei.

Psykiateren er ikke redd for å delta i samfunnsdebatten, tvert imot, og han sier ifra når han mener noe er galt. Han har skrevet åpent brev til Hadia Tajik og kritisert Arbeiderpartiet for streng og inhuman innvandringspolitikk, og han uttaler seg klart og tydelig når media ber han kommentere aktuelle saker om innvandring og asyl. Enten det er regjeringen, byråkratiet eller vi som samfunn som han mener har begått feil.

Han har jobbet med tema og klienter relatert til innvandring og asyl i flere tiår. I løpet av denne tiden har han sett store forandringer i hvordan vi som samfunn ordlegger oss og omtaler hverandre.

– I dag sier vi ting som ville vært helt utenkelig å si for ti år siden. Vi har en måte å omtale andre mennesker på, spesielt innvandrere, flyktninger og asylsøkere, som ikke er grei, sier Schanche Olsen, og legger til:

– Når debattklimaet og diskursen er så ekstremt polarisert som i dag, er det viktig at vi som fagfolk deltar og kommer med våre faglig begrunnede perspektiv.

Schanche Olsen ser med bekymring på alt grumset som dukker opp og sprer seg i sosiale medier og kommentarfelt, og han advarer mot hvordan stadig mer av den nye språkbruken aksepteres og gjøres til en del av den daglige diskursen.

– Jeg synes det er trist at vi ikke har nok politikere, ledere og forbilder som tydelig tar avstand fra dette. Vi har en statsminister som i steden for å ta et oppgjør og sette foten ned for uverdig språkbruk blant kollegaer i regjeringspartiene, heller svarer tomt: «Jeg ville ordlagt meg annerledes».

Schanche Olsen bodde og jobbet i Danmark fra 2003 til 2006.

– Innvandring var et hett tema i Danmark da, og jeg var sjokkert over hvordan flyktninger og asylsøkere ble omtalt. Jeg husker jeg tenkte jeg var glad vi ikke har det slik i Norge. Det var i 2003, men nå, 15 år senere, har vi det samme språket som danskene hadde da. Det synes jeg er trist.

Stemning fanges opp

Transkulturelt senter tilbyr poliklinisk behandlingstilbud til traumatiserte flyktninger og asylsøkere, både barn og voksne. Det er en jevn strøm av personer som trenger behandling etter å ha kommet fra land med krig og konflikt. Opplevelsene og traumene mange har med seg, etter å ha opplevd tortur, seksualisert vold eller drap, er tunge å bære – og mange er i en svært sårbar periode av livet sitt.

– Det er klart at de aller fleste fanger opp hvordan stemningen i samfunnet er. Mange påvirkes av denne kalde «uvelkomne atmosfæren» som nå er. «Kanskje jeg er så lite verdt som samfunnet sier», kan de spør seg selv.

Schanche Olsen mener vi som samfunn har alt å vinne på å ta bedre imot de som kommer hit, enten de får opphold eller sendes ut av landet.

– Mange har traumatiske opplevelser med seg i bagasjen, men de aller fleste har mulighet til å komme over det, få gode liv, bli en ressurs og få utnyttet potensialet sitt. Det avgjørende er hvordan livet fortoner seg i etterkant og hvordan de blir mottatt. Derfor trenger vi mer enn noen gang at de gode historiene blir fortalt, at vi bruker film, litteratur og andre kanaler til å fortelle disse historiene. Det kan fungere som en motvekt til stemningen som er i samfunnet nå.

Syriske flyktninger krysser grensen mellom Syria og Tyrkia. Foto: Shutterstock

Kambodsja ga håp

Selv om traumene er heftige, og stemningen i samfunnet er kaldere enn før, ser Jone Schanche Olsen håp. I 1999 tok han med seg familien, kona Gunn og barna Ane, Andreas og Lars Olai til Kambodsja for å jobbe med opplæring av helsepersonell og psykiatere, hvor behandling av posttraumatisk stresslidelse var et viktig tema.

Det var et stort behov i Kambodsja for akkurat det, fordi en hel befolkning var preget og berørt etter å ha levd under et terrorregime i flere år.

I Kambodsja ble et helt lands innbyggere terrorisert av Røde Khmer-regimet, som styrte landet fra 1975 til 1979. Årene som fulgte var også preget av krig og konflikt. Røde Khmer er særlig husket for massemordene, hvor rundt 500.000 mennesker ble henrettet. I tillegg døde mange av sult, tortur, tvangsarbeid, drap i konsentrasjonsleirer og selvmord. Hensikten med massemordene var å utrydde alle «fiender av revolusjonen». Totalt døde anslagsvis to millioner av landets åtte millioner innbyggere som følge av det totalitære styret.

Til tross for dette, så Schanche Olsen noe unikt ved samfunnet i Kambodsja.

– Årene i Kambodsja ga meg håp. Det var inspirerende å se hvordan det var mulig for kambodsjanerne å komme seg videre, få gode familieliv, og hvordan så mange klarte å utnytte potensialet sitt og legge de heftige opplevelsene bak seg, sier Schanche Olsen, og trekker paralleller til menneskene han behandler i dag.

– Mange av traumene er like. I dag jobber vi med mennesker som har opplevd de grusomste ting. Med god behandling og bearbeidelse, og god mottakelse og inkludering fra samfunnet, vet jeg at det er håp. Selv om det kan se mørkt ut og mange er langt nede, er det vår oppgave som behandlere å bære håpet for dem og installere en framtidstro hos dem, sier Schanche Olsen.

Har kostet

Psykiateren forteller engasjert, både historier han har opplevd gjennom sine klienter, men også om hvordan han mener samfunnet og politikken må endres for at integrering og behandling skal kunne lykkes best mulig,

Han legger ikke skjul på at han blir engasjert i personene og skjebnene han møter.

– Det er klart at det gjør inntrykk på meg. Hadde det ikke gjort det, kunne jeg heller ikke gjort en god jobb. Relasjoner er det viktigste og mest virkningsfulle i psykoterapi, sier Schanche Olsen, og presiserer viktigheten av å ha tydelige grenser.

– Vi må kunne skille mellom det å bli personlig engasjert og profesjonelt engasjert.

Den offentlige rollen som Schanche Olsen og andre ansatte ved Transkulturelt senter har tatt, ofte som forsvarere for flyktninger og asylsøkere, har hatt sin pris. For eksempel har Schanche Olsens psykiater-kollega Aina Basilier Vaage vært sentral i kampen for å gi Neda Ibrahim og hennes familie opphold i Norge. Mest av alt fordi hun, som barnepsykiater, mener det er faglige gode grunner til at Neda må få bli. Den kampen ble til slutt tapt i Høyesterett, og Neda og familien får ikke komme tilbake til Norge etter at de ble sendt hjem til Jordan.

– Det har blitt brukt mot oss og hevdet at vi er aktivister og politiske aktører, fordi vi forsvarer våre klienter og ofte argumenterer mot dagens strenge og inhumane innvandringspolitikk. Det synes jeg ikke noe om. Vi er fagfolk, og når vi gir råd eller skriver legeerklæringer er det med en faglig integritet som leger og psykiatere.

Ser ingen slutt

Selv om tallet på flyktninger og asylsøkere til Norge går ned, kommer verken Schanche Olsen eller kollegaene til å bli arbeidsløse for det.

– Mange av de som nå er bosatt kommer fortsatt til å trenge hjelp for å behandle traumene sine.  Den hjelpen er det viktig at vi gir, slik at de kan få best mulig liv her i Norge og bli en ressurs for samfunnet. I tillegg behandler vi mange papirløse, som har gått under jorden for myndighetene.

Og nettopp disse møtene Schanche Olsen har med sine klienter er den sterke motivasjonen til han og kollegaene.

– Når jeg ser at vi gjennom god behandling kan hjelpe mennesker som er helt nedkjørt, og gradvis bygge opp igjen selvrespekt og selvtillit, og få dem til å fungere i hverdagen, da gjør det meg både stolt og det gir motivasjon til å fortsette dette arbeidet.

last ned
Vedlegg

INTERESSERT I NYHETER eller INFORMASJON FRA OSS?
Registrer din epostadresse

Thank you! Your submission
has been received!

Oops! Something went wrong while submitting