Økosorg og klimaangst

En undersøkelse foretatt av forskere ved Imperial College i London, viser en sammenheng mellom økte temperaturer og antallet selvdrap, og en sammenheng mellom ekstremvær og angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse. Dagens unge vil mest sannsynlig måtte forholde seg til klimaet som krise gjennom hele livet.  

I august kom FNs klimarapport som slo fast at alarmklokkene ringer for Moder Jord. Under klimakonferansen i Glasgow forsterket Storbritannias statsminister Boris Johnson katastrofeinntrykket ved å påpeke at dommedagsklokken nå viser ett minutt på midnatt. 

Hva gjør egentlig denne konkrete trusselen og de daglige påminnelsene om den med barn og unges mentale helse? 

«The times they are a changin`»  

Når vi en onsdagskveld tidlig i november går opp trappene til trivelige Musikkstuen Påfyll i Stavanger sentrum, og der møtes av en smilende bartender og Dylan på høyttalerne, er det nokså lite som gir grunn til bekymring. Lokalet har kanskje plass til en 60-70 sjeler, men det er ikke fullt, pussig nok, tatt i betraktning de store spørsmål som skal stilles og hvem som sitter i panelet for å besvare dem: Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi; Ole Jacob Madsen, professor i psykologi; Laura Isabelle Hultberg, stipendiat. Alle er tilknyttet UiO. ‍

Generasjonskontrakten og Freuds «das Unheimliche»‍

Tidligere journalist i Stavanger Aftenblad, Ina Gundersen, leder panelet. Vetlesen får ordet først. Han trekker fram en personlig erfaring fra 2007, da en nattugle han pleide å lytte til før han sovnet, plutselig en dag ikke var der mer. Det opplevdes som et stort fenomen på et lite sted, og fikk ham til å tenke at slike tap oppleves av mange mennesker overalt på kloden og til enhver tid, og at det er noe som vi i overskuelig framtid bare vil oppleve mer av. Han beskriver fenomenet med Freuds begrep om «das Unheimliche», en form for uhygge.

De siste årene har en rekke nyord kommet til nettopp for å gi språk til de store følelsene som knytter seg til klimakrisen: Økosorg, klimaangst, solastalgia, terrafurie m.fl. Vetlesen er blant dem som, i lys av historien om nattugla, trekker fram sorg, sinne og frykt som naturlige reaksjoner på naturtap og artsutryddelse, og er kanskje den i panelet som strekker seg lengst i å postulere en sammenheng mellom klimatrusselen og f.eks. økosorg. 

Han betoner nødvendigheten av å ta slike klimafølelser på alvor og ser økosorg i sammenheng med generasjonskontrakten, prinsippet om at du skal overlate gården til neste generasjon i bedre stand enn den var i, da du selv overtok den. Selv om han tidligere har omtalt klimakrisen som «et varslet kollektivt selvmord», tenker han også at klimafølelser potensielt vil kunne mobilisere til et bredere engasjement og mer handling. 

Men – kattugla vendte ikke tilbake, Vetlesen hørte den ikke igjen. 

Klimafølelsesskepsis

Professor i psykologi, Ole Jacob Madsen, har et noe annet perspektiv på klimafølelser. Han er ingen klimaskeptiker, understreker han: «Klimakrisen er høyst reell og vår tids i særklasse største utfordring.» Men han mener klimafølelsene er overdrevet, «hypet», og at akademia i stedet for å slenge seg på hypen, har som «oppgave å helle litt malurt i begeret og stille kritiske spørsmål.» 

Madsen har en utpreget faktaorientert tilnærming til problemstillingen. Men fordi spørsmålet er såpass betent og potensielt splittende, utelukker han ikke at det kan forekomme «triksing» med meningsmålinger og undersøkelser for å fremme et bestemt syn. Det kan derfor være grunn til å spørre hvor utbredt slike klimafølelser egentlig er, hvor dypt de stikker, og hvem som nyttegjør seg dem og i hvilken hensikt. ‍

Ingen sak for terapiværelset ‍

Madsen er ikke fortrolig med begrepsbruken og tendensen til å knytte skam til alt mulig, og ser heller ikke hvorfor klimafølelser skal bringes inn i terapiværelset. «Det er ingen grunn til å tvile på klimaendringene,» sier han. «Men vi risikerer å gjøre oss selv en bjørnetjeneste hvis vi blåser opp og overdriver hva det får oss til å føle.» 

I stedet oppfordrer han politikere, forskere, journalister og andre til nøkternhet og å uttrykke seg presist når de snakker om klimafølelser. Hvis ikke risikerer vi bare å fore trollet, som nærmere bestemt er alle klimaskeptikerne som sitter parat ved tastaturene for å korrigere den minste feil og overdrivelse.  

Samtidig kan det også være en viss fare for at godt voksne «klimapragmatikere», som gjerne setter seg på gjerdet og ser det hele litt an, også vil kunne bli mer skeptiske og mindre empatiske i forhold til unges uro og bekymring, som Madsen også påpeker kan være reell nok for mange, hvis man fortsetter denne hypetilnærmingen til problemstillingen. ‍

Nyliberalismen må utfordres‍

Den eneste kvinnen i panelet, stipendiat Laura Isabelle Hultberg, inntar en interessant tredje posisjon, idet hun mener hele debatten er en avsporing. For henne er det den kapitalistiske vekstmodellen og rovdriften på naturen som er det egentlige problemet. Alt fokuset på individuelle følelser er bare med på å tilsløre de egentlige, bakenforliggende årsakene til krisen.  

Den gjennomgående tendensen i samtiden er en tiltakende individorientering. Individets atferd og livsstil legges fram som mulige løsninger på klimakrisen. Dette bidrar til å bygge opp under en nyliberal utvikling, når vårt hovedfokus heller bør være kapitalismen som årsaken til og drivkraften bak krisen.

Livsmestring og bærekraft 

Problemet med den individorienterte, følelsesmessige tilnærmingen blir for Hultberg at vi lærer unge mennesker å mestre de vonde følelsene i stedet for å bevisstgjøre og oppmuntre dem til å endre på de reelle årsakene til at slike følelser i det hele tatt oppstår i dem. 

I dagens skole ses en økende tendens til at barn og unge lærer at kloden kan berges ved at de selv endrer sin bruk- og kastmentalitet, forbrukermønster og livsstil. «Gjennom alt fra pusteøvelser, mindfulness og selvreguleringsstrategier lærer dagens unge at livsmestring er selve nøkkelen til en bærekraftig utvikling,» sier Hultberg, som tenker at dette ikke bare er uhensiktsmessig, men også en feil vei å gå.  ‍

Mennesket og maktene ‍

For Hultberg er klimakrisen ikke et individuelt, men et strukturelt problem. «Mens verden står i flammer, så lærer ungdom i dag at de kan mestre og håndtere klimaangsten sin hvis de bare samler plast på stranden og lager gjenbrukskunst av den etterpå,» sier hun. Tanken synes i et slikt perspektiv å være at det ikke er mulig å endre samfunnet; du kan bare endre deg selv. 

Men verken årsakene til eller løsningene på klimakrisen handler om følelser. Skal klimakrisen kunne finne en varig og bærekraftig løsning, er det også nødvendig å ha kunnskap om samfunnets strukturer og de overgripende maktforholdene.  

Sånn sett minner Hultbergs synspunkter om økomarxismen, som sier at veksttanken er uforenlig med bærekraft, fordi kapitalismen skaper et bruk-og-kast-samfunn med skadelig overforbruk i den rike verden og skadelig fattigdom i den øvrige verden, og at betydelige miljøtiltak er ugjennomførbare simpelthen fordi de er ulønnsomme.  ‍

Flere spørsmål enn svar?‍

Er det nå sånn at økosorg, klimaangst og framtidsfrykt er ved å fortære de oppvoksende slekter, eller er ryktet om ungdommens mentale lidelser betydelig overdrevet og bare en avsporing og distraksjon som sperrer for innsikt i og bekjempelse av de egentlige årsaker, som er vilje til makt og vedvarende akkumulasjon av kapital på få hender?

Det kunnskapsrike panelet, som kanskje mest var skinnuenige, talte til et lydhørt publikum, men etterlot seg nok også flere spørsmål enn svar. Uansett kunne vi en ellers helt alminnelig onsdag i november glede oss over å ha blitt litt klokere og en god del interessante synspunkter rikere.