Velkommen til nye Psykopp.no!

Gordon Johnsen: Livskraft – og et livsverk

Foto: Merethe Opstad Clausen
Vis respekt for det nervøse sinn, sa Gordon Johnsen, og ble en av de sentrale i norsk psykiatri. Etter ham står Modum Bad. Og nå en bok om livsverket som sprang ut av møter med lidende mennesker.

Hva var det egenartede ved Gordon Johnsen? Verdiene og ideene som lå til grunn for å reise Modum Bad nervesanatorium? Hva var bidragene til norsk psykiatri fra denne mannen som ble født i 1905 og døde på post, fremdeles midt i sin gjerning, 78 år seinere?

Disse spørsmålene, blant andre, gir teologiprofessor Øyvind M. Eide og hans medforfattere sine svar på i boken «Møter med sårbare sinn». De tegner et bilde av Gordon Johnsen som menneske, tenker, psykiater, folkepedagog og institusjonsbygger. Den forskningsbaserte antologien gir ny innsikt, som blant annet er trukket ut fra et omfattende materiale av etterlatte papirer.

– Gordon Johnsen var en personlighet, en veldig karismatisk person. Han evnet å lytte seg inn i menneskers smertefulle historier, og utviklet en psykiatrisk praksis i møter med mennesker, sier Øyvind M. Eide.

Modum Bad, som åpnet i 1957, om lag 20 år etter at Johnsen fikk et «kall til å bringe en kristen hjelp inn i de nervøses verden», kom til å representere hans syn på menneskers selvhelbredende kraft, og til å endre norsk psykiatri.

– På Modum var Johnsen med på å skape en ny type psykiatrisk sykehus, et åpent sykehus. De gamle asylene lignet på fengsler. Modum Bad fikk åpne avdelinger, kunst på veggene, parkanlegg, samtaleterapi. Disse ideene kom til å gjennomsyre hele psykiatrien, mener Eide.

Foruten ham, har også Helen J. Christie, datter av Inga og Gordon Johnsen, og psykologspesialist, og Einar Johnsen, sønn av ekteparet, og spesialist i psykiatri, bidratt med tekster. Det samme har historiker Per Haave og Leif Gunnar Engedal, professor i praktisk teologi.

Helg etter helg, år etter år, reiste Johnsen rundt og samlet inn penger til Modum Bad. Han møtte folk, talte, og på åpningsdagen uttalte han at selve hovedideen var «å lære pasientene kunsten å leve sammen med sine medmennesker i et positivt og byggende fellesskap». Han engasjerte seg i menneskers liv, han var en pedagog og folkeopplyser. En nyhet i boken er hvordan han på denne måten kom til å stå bak familierådgivningskontorenes etablering i Norge.

– Det begynte med en spalte han skrev i Misjonsforbundets blad Kristen Ungdom. Unge tok opp tabubelagte temaer knyttet til seksualitet, og som ung lege svarte Johnsen personlig på 5000 slike henvendelser. Behovet var stort. Å snakke om seksualitet var som vann i ørkenen på bedehusene. Han dannet derfor en gruppe som skrev veiledningshefter, de solgte i hundretusener, men opplevde samtidig at ikke alle spørsmål kunne besvares på den måten. Terapi måtte til. Han åpnet et kontor i Oslo, siden fulgte også det første familierådgivningskontoret. Alt begynte med en spørrespalte som viste et enormt behov for faktakunnskap om seksualitetens biologi og psykologi, forteller Eide.

I boken skriver han om hvordan Gordon Johnsen ble en pådriver som tvang kirken fra passiv negativitet til sosialetisk ansvar i kampen for ektepar og familiers helse og velferd. – Johnsen kom til å fornye kirkens etiske tenkning, mener Eide.

Johnsen bygget broer. Interesserte seg for hva som skapte helse i det religiøse og hva som skapte uhelse. Han bidro til å åpne bedehus og frikirker for at det var ting kirken måtte sette seg inn i og forstå. Når det kom til psykiatrien hadde han et motto: Alle kan bli bedre.

– Johnsen gikk inn i mellomrommene, inn til dette vi alle rammes av, mellom det alvorlig syke og det velfungerende; Livskriser, angst, depresjoner, sorg, skilsmisser, barns død. Dette klarte han å alminneliggjøre, sier Øyind M. Eide.

«Boken om livet til Gordon Johnsen er spennende lesning. Det er nesten utrolig å se hva han fikk til, både som lege og institusjonsbygger. For leseren er historien om hans liv også en beretning om utviklingen av norsk og internasjonal psykiatri, fra 20-årene og helt fram til 70-årene. Gordon Johnsen var lege, psykiater, psykoanalytiker, forsker, sjelesørger, opplysningsmenneske. Uredd og med en enorm arbeidskapasitet var han villig til å bryte grenser i sin omsorg for de svakeste.»

Jan Olav Johannessen, professor i psykiatri og tidligere forskningssjef ved Stavanger Universitetssjukehus.

last ned
Vedlegg

INTERESSERT I NYHETER eller INFORMASJON FRA OSS?
Registrer din epostadresse

Thank you! Your submission
has been received!

Oops! Something went wrong while submitting