I konferansesalen er det samlet rundt 1000 terapeuter og andre interesserte som har sikret seg billett. Vi har sett ham på TV, igjen og igjen, og nå sitter han tilsynelatende avslappet på scenen rett foran oss. Den britiske dokumentarfilmskaperen Louis Theroux har kommet til Stavanger for å avslutte årets Schizofrenidager. I samtale med psykiater Finn Skårderud skal han utforske verdier han deler med terapeuter.
Åpenhet
«Terapeuten» er tema for fagkonferansen som denne samtalen er del av. Men hva slags forhold har Theroux til terapi? lurer Skårderud på, straks de har satt seg godt til rette.
– Jeg kommer fra en familie hvor psykoterapi er sett på som en måte å forbedre livet ditt på, at det kan hjelpe deg om du går gjennom noe vanskelig.
Han forteller om sin mor, som jobbet som filmprodusent for BBC da han vokste opp, og at hun som femtiåring skiftet yrke og ble samlivsterapeut, og samtalen glir over i egenopplevde samlivsutfordringer.
– Du går gjennom livet og antar at du er en normal og ganske snill person, så får du den utfordringen at noen forteller deg at du virkelig har ødelagt livet deres ... Og når det tar slutt på en vond måte. Da ser du på deg selv i speilet og tenker: «Er jeg den jeg trodde jeg var?»
Bruddet skjedde på samme tid som han også ble eksponert i media på en måte han aldri hadde sett for seg.
– Dette skapte en rar friksjon og jeg gikk da til terapi – som var veldig til hjelp.
Samtalen veksler kjapt mellom det alvorlige og det lette. Theroux tenker blant annet at det ikke er rart at han endte opp i det yrket han har, at det nok ligger i genene.
– Min mor BBC-produsent, min far reisejournalist ... hvis du regner på det, med det to yrkene – krysser dem: Så får du en BBC-reise-produsent-presentør, smiler han.
Medfølelse
Finn Skårderud trives i samtalen på scenen, foran et publikum som blomstrer når de serveres terapeuthumor.
– Jeg intervjuer en intervjuer. Så da spør jeg deg som en «intervjuer», har du noen råd til hvordan denne samtalen her kan bli en suksess? sier Skårderud med et lurt smil, før han fort legger til:
– Du ser, jeg har lyst til å være del av programmet neste år også, og slik fikk fridd til arrangøren samtidig som publikum rister av latter.
– Jeg har fått det spørsmålet før, og det er et fint, verdifullt spørsmål, men for meg blir det som å fortelle en banksjef at jeg har tenkt å rane dem og spørre om hva slags måte som ville vært den beste måten å går frem ... svarer Theroux.
– La oss begynne på nytt, sier psykiateren, som vil vite om det finnes en Louis Theroux-metode som brukes når han lager dokumentarene. Ja, hvordan han kommer så tett på intervjuobjektene? Og hvordan han vil beskrive metoden, hvis han da har en?
– Jeg ville likt å ha en Harry Potter-aktig evne til å få folk til å åpne seg og dele sine hemmeligheter. Men metoden snublet jeg inn i, jeg har ikke skapt den. Jeg startet med dette arbeidet da jeg var 23 år gammel, og gjennom de siste 28 årene har det vært mer gjennom tilfeldigheter enn design at jeg har utviklet en metode, forklarer Theroux.
Han trekker frem «høflighet» og «gjest» som nøkkelord, for vanligvis utfører han arbeidet der personen han snakker med bor eller oppholder seg, om det er i et fengsel, på et sykehus eller i hjemmet til noen. Hjemme hos folk tar han skoene av, tilbyr gjerne å ta oppvasken. Leser kroppsspråket, for å se om han er velkommen. Samtidig må han tenke på undersøkelsene han er der for, og på disiplin og arbeidsmoral.
– Kanskje det er noe i den spenningen, mellom å være tilnærmelig ved å gjøre deg litt sårbar - og på samme tid også alltid huske at du skal dra hjem med nyttig materiale.
Dokumentarfilmskaperen trekker også frem at han lener seg på instinkt i arbeidet. Gjennom årene har han lært at det som han trodde ville være hans fordeler, noen ganger heller har vist seg å være til hinder. Og trekkene som han tenkte kunne virke negativt, har vist seg å være superkrefter i arbeidet.
– Som nølingen og nervøsitet min. Dette var faktisk styrker, fordi det gjorde at folk behandlet meg varmere.
– Men er det noen gang vanskelig å være der, altså flytte inn sammen med folk, er det etiske dilemmaer, blir du provosert? Du har jobbet med nynazister som spurte om du var jøde, har det vært farlig for deg?
– Det er masse etiske vanskeligheter. I dag er vi mer oppmerksomme på hvordan marginaliserte grupper blir marginalisert på måter som vi kanskje bidrar til, uten at vi er klar over det.
Han fortsetter med et eksempel fra et program for noen år tilbake: Louis og nazistene, der han dro til California for å prate med en gruppe nynazister. Dokumentarfilmskaperen tenker at dette i nåtid ville blitt sett på som problematisk.
– Men egentlig var de maktesløse. De var ekstreme og forferdelige, men i små garasjer – helt i utkantene. Så det føltes etisk greit å tilbringe tid med dem. Jeg sov ikke over, jeg har gjort det i andre situasjoner. Jeg tror det var fordi en av dem motsatte seg å ha meg i huset.
Louis Theroux har også laget flere programmer hvor han både har besøkt innsatte og tilbragt uker i fengsel.
– Fengsler er ganske sikre for journalister, så lenge du ikke dealer dop mens du er på besøk – og på området til den største doplangeren der. Som en programleder i BBC har jeg heller ikke lov til å drive med sånt. En innsatt har heller ingen grunn til å knivstikke en journalist fra BBC, understreker han.
Nysgjerrighet
Hvorfor gjør han dette, hvorfor utsetter han seg for disse ekstreme situasjonene? Psykiateren spør om han er en genuint nysgjerrig person, eller om dette bare er en måte å tjene penger på.
– Vel, det viser seg at det er en måte å tjene penger på, sier Theroux, før han raskt fortsetter: Jeg er nysgjerrig. Det faller meg så naturlig at jeg forestiller meg at vi alle er nysgjerrige. Noen ganger når jeg lytter til intervjuer eller ser intervjuer på TV, tenker jeg: «Hvorfor spør du ikke om dét?». De følger ikke alltid opp på samme måte som jeg ville gjort. Så jeg er skyldig i å være over-nysgjerrig.
Denne ekstreme nysgjerrigheten fører til lange samtaler med intervjuobjektene. Theroux tenker de grundige samtalene er den mest opplagte teknikken han bruker i arbeidet. Det tar lang tid å komme frem til kjernen, der svarene ligger.
Skårderud følger opp – legger til at det er hans personlige syn:
– Og jeg tenker at nysgjerrighet er en av de mest vitale ting – følelser og følelsessystemet. Hvis vi mister nysgjerrigheten, kan vi kalle det en depresjon, på en måte.
– Jeg er helt enig. Og jeg tenker at det er derfor jeg også kjenner på glede når jeg er ute på lokasjonen. Verden føles vennlig.
Psykiateren ramser opp ulike tema dokumentarfilmskaperen har undersøkt, og stopper opp ved familier. Det går igjen som tema. Theroux bekrefter at hans tilbakevendende tema er angst og mennesker som er i konflikt med seg selv eller omgivelsene. Og familier kan være en kilde til så mangt.
– Familie synes å være den største kilden til kjærlighet, bekreftelse – og angst. Hvis jeg tenker på folkene i livet mitt som har ført til mest sinne – og jeg er ikke stolt av dette – så er det nok kona og mine tre barn. Og de er de fire personene jeg elsker mest i hele verden.
Om han jobber med en hatgruppe eller noen som er involvert i sexindustrien, så er det ekte temaet familie, tenker han.
– Det er også her folk må betale konsekvensene av valgene de tar.
Theroux velger å sette søkelyset på det som ofte er usagt. Det ligger i ham, å skape litt rabalder.
– Det er en del av meg som har et instinkt som lager konflikter, som vil bringe alt inn i rommet, som vil si det man egentlig ikke skal si. Identifisere «the elephant in the room», er det et utrykk her og?
– Absolutt.
– Ja, og egentlig bare ri den elefanten rundt i rommet, sier dokumentarfilmskaperen som med denne beskrivelsen vekker Schizofrenidagenes største applaus.
Registrer din epostadresse
Registrer din epostadresse
