Jernkvinnens mentale mørketid

Det er snart 20 år siden, men Gunn-Rita Dahle-Flesjå glemmer ikke det vonde året da hele verden raste sammen.

Jernkvinnen Gunn-Rita. Olympisk mester. 20 mesterskapsgull og utallige seiere. Sterk. Ustoppelig. Trodde hun.

Vi, ikke jeg

Hun sitter på kjøkkenet i familiens splitter nye hytte i Sirdalen. Hit kommer de så ofte de kan. For å være sammen. For å stå på ski, sykle, senke skuldrene. For å tilbringe tid med venner og familie som ofte ble forsømt i den hektiske tiden som aktiv syklist. Kenneth heller kaffe i koppen hennes. Han er ektemann, men også trener, manager, massør, kollega – og bestevenn. De møttes på dansegulvet under VM i Falkenburg i 1998. Hvem som bød hvem opp til dans klarer de ikke helt å enes om, men det ble de to. I gode og onde dager. Gunn-Rita sier ikke «da jeg fikk OL- gull», men «da vi fikk…».

-Mange spør hvordan man får ekteskapet til å fungere når vi er sammen om så mye. Det er ikke så vanskelig som det kanskje høres ut. Vi trives sammen, og det går helt fint, sier Gunn-Rita og smiler mot Kenneth.

I dag deler de på en prosjektlederstilling i park, idrett og vei i Sandnes kommune. I tillegg er Gunn-Rita ambassadør for sykkelsporten. Men det viktigste resultatet av ekteskapet heter Bjørnar og er 10 år.

-Jeg har mye å være takknemlig for, og har levd et fantastiskliv. Men våren 2000 gikk jeg på en smell som holdt på å ta knekken på meg.

Kollaps

Gunn Rita syklet altfor mange løp, og klarte aldri helt å hente seg inn igjen mellom konkurransene. Hun var alltid sliten, kroppen fungerte ikke, hun hadde vondt overalt.  Hun drev rovdrift på seg selv, og det sportslige apparatet rundt henne presset på.

-Det ble for mye. Jeg kollapset. Veien fra topp til bunn er sjokkerende kort, sier Gunn Rita og forteller åpent om den vanskelige tiden. Om hvordan hun foraktet seg selv, hvordan hun ikke orket forholde seg til de hun var glad i.

-Jeg var langt nede i en dyp depresjon, jeg hadde ingen livsgnist, jeg sov ikke om natten. Jeg prøvde å finne noe som gledet meg og betydde noe for meg, men det var umulig. Alt var svart.  Jeg forsøkte å sykle til butikken, men ble forbikjørt av en eldre kvinne på en gammel sykkel. Selv Kenneth forsøkte jeg å stenge ute.  

Ikke fordi hun ikke var glad i ham lenger, men fordi hunikke ville at han skulle se henne sånn.  

Men det klarte hun ikke.

-Det tillot jeg ikke. Hun ville legge opp, jeg sa nei. Gunn-Rita syntes jeg var vel tøff mot henne, men jeg var fast bestemt på å få henne ut av den mørke dalen hun befant seg i, sier Kenneth.

Det klarte han. Men det tok tid. Nesten et helt år. Og det skulle gå enda fire år før hun fikk tilbake energinivået hun hadde før hun ble syk.

-Det er snart 20 år siden, men det var en skjellsettende opplevelse som satte spor i sjelen min.

Den viktige åpenheten

Men Rita klarte å stable seg på beina igjen.

-Ja, det går faktisk an å kravle seg opp av den mørkegrøfta, selv om det er vanskelig å forstå når man ligger nede, sier Gunn-Ritasom har fått prisen «Årets lyspunkt» fra organisasjonen Mental Helse, for sin åpenhet om den vonde tiden.

- Jeg opplevde å komme styrket ut av den vonde tiden. Man blir mer ydmyk til livet, og man lærer seg selv å kjenne på en helt annen måte,sier Gunn Rita. Søndag 15 september kl. 18.00 går hun på scenen i Stavangeren sammen med Gro Skartveit og Espen Hana for å prate om «Livet etterpå», en serie medforestillinger som tar for seg livet etter kriser i regi av Psykiatrisk Opplysning.

-Det er et viktig tema. Da Gro Skartveit tok kontakt for å høre om jeg ville være med på en samtaleforestilling med henne og Espen, var det ikke vanskelig å svare ja. Åpenhet er viktig, og psykiske problemer er ingenting å skamme seg over. Gro og Espen gjør en viktig jobb ved å sette fokus på dette. Åpenhet er også lindrende, i alle fall opplevde jeg det slik.

Hvis min historie kan være til hjelp for andre som sliter, ja, da forteller jeg mer enn gjerne.

LES OGSÅ: Å snakke sant om livet

‍

Billetter til "Livet etterpå" finner du HER