Trusler, vold og råskap

Tekst: Guro Waksvik

Barn som utøver vold har interessert ham lenge. Popovac mener to spesifikke hendelser har hatt betydning. Første gang da han jobbet med ungdom på en barnevernsinstitusjon for 25 år siden.

– Forventningene jeg hadde som ufaglært miljøarbeider var interessante. Jeg møtte barn og unge som hadde hatt en vanskelig start på livet. Mange var utsatt for ulike former for omsorgssvikt. Vi voksne som kunne tilby omsorg og være gode rollemodeller ble møtt med avvisning, trusler og vold, forteller Popovac.

Han husker han tenkte mye over hvilke mekanismer som fører til at noen ikke evner å ta imot det gode når de får muligheten.

– Det ville vært så mye enklere for oss mennesker om vi var skrudd sammen slik at vi kunne gjenkjenne og velge det gode. Min nysgjerrighet ble pirret og jeg lurte på hva logikken bak dette var. Hvordan havner vi i mønstre der vi repeterer fortiden? Vi fortsetter «å velge» det som ikke er godt for oss. Kanskje fordi tryggheten ligger i det kjente, og ikke i det gode.

Da han senere begynte å studere tenkte han at interessen for ondskap i stor grad handlet om egen krigshistorie. Han kom til Norge på grunn av krig i Bosnia.

– Behovet for forståelse var et personlig motiv som handlet om min egen historie. Jeg var eksponert for krig i to år og hadde et behov for å forstå mekanismene bak ondskap. Hvordan er det mulig at folk kan være så grusomme mot hverandre.

Popovac kommer til årets Schizofrenidager i november med foredraget: «Jeg vet hvor du bor», som handler om behandling av ungdom med antisosial atferd. Det er ikke første gang han deltar. I fjor holdt han et heldagskurs om barn som utøver vold, samt et plenumsforedrag om ondskap. Tidligere har han snakket om migrasjonshelse og kultursensitivitet. Tema for årets schizofrenidager er «15-25». Det er midt i blinken for Popovac.

– Jeg gleder meg og føler meg smigret og takknemlig for å få mulighet til å få snakke om et så viktig tema.

Relasjoner i endring

– Kriminalitet og vold blant unge øker og mobbetallene er stigende. Hva er det med vår tid som gjør at vi ikke klarer å få bukt med disse problemene?

– Endringer de siste 10-15 årene er uten tvil med på å påvirke barns oppvekst. En viktig variabel, om ikke en direkte årsak, er hvordan kvaliteten i våre relasjoner har endret seg, sier han.

Satt et barn alene var det helt naturlig at den voksne satte seg ved siden av barnet og innledet en samtale

Naboer og andre voksne barna kunne møte i butikken eller mens de var ute og lekte, var mer involvert i barns liv tidligere enn det er tilfelle i dag. En interessant studie fra England publisert i The Guardian langt tilbake undersøkte hvordan voksne pleide å oppføre seg overfor barn de møtte på skolebussen. Satt et barn alene var det helt naturlig at den voksne satte seg ved siden av barnet og innledet en samtale.

– Hvis en voksen skulle sette seg ved siden av et barn og begynne å snakke i dag, ville det vekke mistenksomhet. Undersøkelsen med bussen i England er et banalt eksempel på hvordan relasjonen mellom voksne og barn var før. Med disse endringene har også noe gått tapt, nemlig en spontan men viktig form for kontakt mellom barn og voksne.

– Kjernefamilien er utfordret ved at omsorgsoppgaven primært ligger hos mor og far, og ikke på flere voksne slik det var tidligere med storfamilie og naboer.

Fra den fysiske til den digitale verden

Samtidig som de fysiske kontaktarenaene er blitt svekket, har barns bruk av digitale plattformer, deriblant sosiale medier, økt de siste 15 årene. Her utsettes barn for normativ påvirkning, sammenlikning med andre, mobbing og andre inntrykk de skulle vært beskyttet mot.    

– På rommet med sosiale medier er det ikke trygt. De voksne har ikke like stor oversikt og kontroll til å gi utviklingsstøtte i form av veiledning og rammer, slik det var før. Å ha venner, noen som liker deg, eller noen som er lik deg, er veldig viktig. Utenforskap, ekskludering, mobbing oppleves som eksistensielle trusler, sier han.

Da er det heller ikke bra å møte influensere på sosiale medier som gir ungdommen enkle råd på hvordan smerte og sårbarhet skal håndteres, eller som forteller sårbare gutter at likestilling har gått for langt, at kvinnene har fått for stor makt, mannen må sette skapet på plass, du må trene kropp og muskler og stå opp for deg selv.

– Påvirkning i stor skala fra influensere som Jordan Peterson og Andrew Tate var ikke mulig før den digitale æraen. Presset ungdom kan ty til sterke virkemidler som trusler eller vold rettet mot andre, men også mot seg selv, når behovet for kontakt, tilhørighet og mestring er truet. Dermed råskap. Som nevnt i innledningen, sårbarhet og råskap er to sider av samme sak, understreker han.

Popovac mener det er mulig for de aller fleste å komme seg ut av det onde, og at forebygging kan minke en ytterligere skjevutvikling.

Transformasjon av smerte

Da han skrev boka «Barn som utøver vold» undersøkte han hvordan det sto til med kunst-, kultur- og idrettstilbudene for barn og unge i Norge.

– I mange kommuner avvikles eller kuttes det ned på tilbudene. Her jeg bor, i bydel Gamle Oslo, er det nylig bygget flere tusen kvadratmeter med boliger, uten en eneste kvadratmeter med flerbrukshall eller idrettsbane. Bygger vi ned arenaer der ungdommer kan oppleve fellesskap og mestring, frarøver vi dem mulighetene til å treffe andre barn fysisk, sier psykologen.

Snakkes det om forebygging i dag handler det om mer ressurser til politiet, spesialisthelsetjenesten og skolen.

– Det er ikke bare der forebygging skjer. Forebygging skjer også i plan- og bygningsetaten. Hvordan planlegges byer og hvordan skapes arenaer der barn kan treffe hverandre. Forebygging foregår også i kulturetaten. Barn og unge kan lære seg å forvandle mental smerte gjennom kunst, lek og idrett.

Han kaller det transformasjon av smerte. En kjæreste går fra deg. Du skriver en sang om kjærlighetssorg. Du transformerer smerten, gjør den om til ord. Har du ikke kapasitet eller evne til å skrive en sang, søker du kanskje opp ekskjæresten og banker henne opp.

Mister barna disse arenaene der smerten kan transformeres kan det føre til at smerten ageres ut i form av vold, selvskading eller psykiske helseplager.

– Det er transport av smerte. Hun skal føle hvordan det er å være forlatt og ydmyket. Smerten transformeres ikke, men plasseres i offeret. Mister barna disse arenaene der smerten kan transformeres kan det føre til at smerten ageres ut i form av vold, selvskading eller psykiske helseplager.

Det optimistiske ligger i at det aldri er for sent å snu.

– Vi trenger kunst- og kulturtilbud. Kom til Oslo og se hvor mange som har kommet seg ut av en kriminell løpebane fordi de for eksempel har begynt å danse.

Han er pappa til en, bonuspappa til to og har hatt gleden av å følge alle tre gjennom tenårene.

– Kultur, idrett og venner var viktig for dem.

Empatisk interesse

Håp eller ikke. Han mener det riktige i arbeid med ungdom som utøver vold er alltid å gjøre vårt beste.

– Resultatene av vårt arbeid kan ikke bare måles i hvor vidt det går bra med en ungdom.  Vårt arbeid må forankres i verdiene av det vi gjør. Det er alltid riktig å gjøre det rette. Vi må stå opp for de verdiene som kanskje har vært fraværende under ungdommens oppvekst. Vi må demonstrere at det finnes mennesker som står opp for de verdiene, understreker Popovac og fortsetter:

– For å si det filosofisk, vår handling skal ikke bare føre til at ungdommene skal få det bra. Vi skal også demonstrere at det finnes trygge, gode voksne som vil deg vel. Selv om det kan være mange grunner til ikke å evne å ta imot det gode akkurat nå, så kan vi voksne stå i det og over tid vise at det faktisk finnes noe som er godt.  

I serien Instukids på NRK forteller barn og unge at veien til piller og sprøyter i norske barnevernsinstitusjoner er kort. Han synes det er problematisk og skulle ønske at barn klarte seg uten institusjonsopphold.

– For enkelte unge ser jeg at det dessverre er nødvendig med institusjon. Det betyr ikke at det er noe galt med barnet. Det er et tegn på at hjelpen barnet og familien burde fått ikke kom tidsnok eller var feil. Enhver institusjonsplassering, selv om den er nødvendig, er også en slags fallitterklæring. Det er en erklæring på at vi, nettverket rund barnet og familien, har sviktet.

Barn og unge i institusjon fører til mange utfordringer knyttet til de ansattes kapasitet til å stå i vanskelige relasjoner med trusler og avvisninger.

– De må opprettholde en empatisk interesse og ikke begynne å se på de unge som onde eller manipulerende. De kan ha en manipulativ og voldelige atferd. Det er ikke egenskaper, men handlinger. Vi må aldri slutte å være nysgjerrige på årsakene og vi må beholde den empatiske interessen.

Vi må aldri slutte å være nysgjerrige på årsakene og vi må beholde den empatiske interessen.

Klarer ikke de ansatte å stå i de vanskelige følelsene kan ungdommen miste tilgang på viktig omsorg. De er ute når de ikke skal, treffer folk de ikke bør treffe, ruser seg, selger nakenbilder eller treffer sexkunder.

– Arbeid på institusjon handler like mye om arbeid med de voksne. De må rustes til å ha kapasitet til å stå i de vanskelige situasjonene.

Han har hatt flere hundre i veiledning. En ting er faglig utdanning og kompetanse, minst like viktig er personlig egnethet.

– Det er lettere å tette et faglig hull enn personlig uegnethet. En fagperson kan ha svake personlige ferdigheter til å tåle vanskelige følelser, eller ha for høy angst i den autoritære voksenrollen og ha vanskelig for å stille krav og sette grenser. Selv med faglig kompetanse og forståelse ser jeg at personlig uegnethet hos noen er til hinder for å gi god omsorg. Det hender at vi må veilede ansatte ut av jobben, sier Popovac.