O nydelige nostalgi

– Ikke i min verden. Det sier forfatter Linda Lund Nilsson. Da hun skrev boka «Kjære bestemor. Alt vi aldri snakket om», var nostalgien en bieffekt av prosjektet. Det vil si en positiv sådan.
Både vondt og vanskelig var det underveis, men i dag opplever hun at mange av flokene er løst. – I ettertid er det lett å se hvor viktig det var å ta den tidsreisen, sier Linda.
– Nå vet jeg hvordan ting henger sammen, og at jeg har vært tynget av en sorg som egentlig ikke er min å bære. Det er godt å kunne plassere den i fortiden, der den egentlig hører hjemme, og heller fokusere på å ikke bringe den videre.

Med dette mener Linda Lund Nilsson har brutt et dårlig mønster, et mønster hun til og med kan kalle «en familieforbannelse». Det at ingen snakket sammen om det såreste.
– Det føles som en stor lettelse, det frigjør kapasitet til å se fremover. Jeg tenker at det gir meg muligheten til å være en mer nærværende mor for mine egne barn.

Heller ikke ved dødsleie

Da skriveprosessen først startet, hadde Linda Lund Nilsson likevel ingen anelse om hvor det ville ende. Men en ting visste hun. Her måtte graves. Helt fra første side fikk hun følelse av å komme i kontakt med noe hun egentlig ikke ville røre ved. Noe vanskelig. Dette «noe» var en ikke utalt, men helt tydelig mur mellom Lindas bestemor og mor. Hva var det de slet med? Hva hadde hendt? Ingenting ble sagt rett ut. Linda bare ante. Som liten jente gikk hun automatisk inn i rollen som buffer. Jo mer trykket stemningen var, jo blidere ble Linda. Noen måtte jo veie opp for det kalde. Noen måtte vise lykke der andre viste sorg. Linda peker på en scene som spesielt beskriver situasjonen.
Bestemoren lå for døden. Det var Linda som satt ved senga hennes, holdt henne i hånda. Mor satt ved døra, med ytterjakka på.
– Jeg husker jeg følte avstanden mellom dem som en avgrunn. Hva var det som kunne ha skjedd mellom dem, når ikke en gang døden virket forsonende?

«Jeg tror trangen til å grave i fortiden kanskje også kommer av et behov for å finne fotfeste i hverdagen, i en verden hvor vi blir stadig mer fremmedgjorte for hverandre og naturen.»

Bryter distansen og går rett inn

Dette vonde ønsket ikke Linda å bringe videre i slekta. For å unngå det, måtte hun først finne kimen. At moren hadde tilbragt sine første leveår på barnehjem, var ingen hemmelighet, men var det alt? Var dette årsaken til den vonde stemningen?
– Jeg har alltid vært følsom og var for stemninger, forteller forfatteren. Hun tenker seg om, og legger til at det er en evne hun er glad hun har utviklet, som hun har hatt mye bruk for i jobben som journalist. Hun liker å tenke lange tanker. Uten denne kombinasjonen ville det kanskje ikke blitt noen bok?

Boka som i dag ligger foran henne, er likevel ikke den boka Linda først hadde planlagt. Visjonen var å fortelle historien om bestemoren Sigrid Lund. Målet var å gjøre det med en objektiv distanse. Det var slik journalisten Linda var vant til å tilnærme seg stoffet sitt. Denne gangen måtte det gjøres annerledes. Etter det første møte med redaktør i Gyldendal forlag, reagerte hun impulsivt: – Dette orker jeg bare ikke, dette blir for tungt.  

Det uhåndterlige, sarte og såre

Det skulle ta fire år før Linda var gjennom materien. Selv etter dager der hun ikke hadde fått skrevet et eneste ord, kunne hun våkne på natta med kramper i håndleddene. – Jeg hadde følelsen av å være fullstendig fastlåst. Det var som om jeg hadde noe viktig å si, og det lå langt fremme i hodet, men jeg fikk ikke tak i det.
Linda som ellers skrev og skrev, fant bare ikke ordene.  
Forløsningen kom gjennom en drøm. Endelig satte historien fart. Underveis hadde hun likevel alltid et blikk på seg selv. Hvorfor jobbet hun så hardt med dette? Hvorfor var det så nødvendig? Hva var det hun egentlig ville si? Var dette allment interessant? Var det en historie av universell interesse? For det handlet vel ikke bare om bestemor, moren og Linda selv?

Bestemor er jo nesten som meg selv

I boka skildres i scenen der Linda tok med bestemor på hennes første tur i Operaen. Billettene var en julegave. Midt under forestillingen, i en av de mest lidenskapelige, skottet barnebarnet Linda, bort på bestemor:
– Hun var helt fortapt i det som skjedde på scenen, ansiktet hennes lyste, som på et barn. Det var som om jeg kjente igjen noe av meg selv i henne, og husker jeg tenkte at bestemor var en drømmer, akkurat som meg.
Ikke lenge etter brakk bestemoren lårhalsen. Den viktige samtalen fant aldri sted. I dag sier Linda det slik:
– Hvis jeg fikk sjansen til å stille henne ett eneste spørsmål, ville jeg spurt henne; – Bestemor, hva var det du egentlig drømte om? Jeg føler at det ene spørsmålet ville gitt svar på så mye. Om hva hun hadde sett for seg av livet, hvorfor ting ble som de ble.
I arbeidet med «Kjære bestemor. Alt vi aldri snakket om», skrudde Linda Lund Nilsson, på sett og vis tiden tilbake. Hun leste gamle brev, kontaktet slektninger hun ikke en gang visste hun hadde og besøkt bestemorens barndomshjem. Hun studerte sorthvitt-fotografier og gransket personenes blikk. Om bestemor Sigrid, kom ikke alle svar opp i dagen. Til gjengjeld fant Linda ut ganske mye om seg selv. Hun fikk også sjansen til å studere sine kvinnelige rollemodeller. – Jeg så hvem mine kvinnelige forbilder hadde vært og var, sier Linda.

«Nostalgi har unektelig en mørk side, men jeg tenker på det som en konstruktiv følelse, heller enn at det er noe farlig. Som en bro mellom fortid og nåtid, som kan føre til mer innsikt.»

– Både bestemor og mamma var av typen som skrelte potetene for mannen sin, de forsynte seg alltid til sist.
Det var også et annet mønster Linda Lund Nilsson ville til livs: Tausheten, det usagte, det stramme og trange.

Forankres i fortiden

For hvorfor ikke snakke åpent? Til forskjell fra mor og bestemor, velger Linda Lund Nilsson å dele tankene sine. Til forskjell fra egen mor og bestemor, velger hun også å snakke om fortiden, komme barna i møte og etter beste evne svare på deres spørsmål.
Underveis i arbeidet ble hun også mer opptatt av det å være åpen. – Jeg har nok alltid vært slik, mener hun, men legger til:
– Nå er jeg ekstra bevisst på hvor viktig det er å faktisk snakke sammen, også om vanskelige ting. Vi må tillate oss å tenke: Er vi egentlig sammen når vi er sammen? Og hvor godt kjenner vi egentlig våre nærmeste?
Linda Lund Nilsson er overbevist; – Kjenner vi ikke til det som ligger i fortiden, risikerer vi å miste vi mye av vår egen historie.

Linda som har et sterkt behov for å gå i dybden i ting, jobbe uforstyrret og konsentrert, ser her en stor utfordring. For hvordan ta seg tid til kontemplasjon og samtidig navigere sosiale medier, eksponere seg selv, kommentere og svare på innlegg?
– Det er slik enorm strøm av informasjon vi skal håndtere, slår forfatteren fast.
– Hver dag, fra vi åpner øynene, står vi en jevn strøm av inntrykk, ting vi må ta stilling til.

‍
Nostalgi er mer fint enn farlig

– Jeg tror  trangen til å grave i fortiden kanskje også kommer av et behov for å finne fotfeste i hverdagen, i en verden hvor vi blir stadig mer fremmedgjorte for hverandre og naturen. Selv det mest naturlige, som fødsel og død, er blitt så fremmed for oss. Vi trenger ikke lenger å jobbe hardt for å overleve, og mister mestringsfølelsen det gir. Hverdagen består for en stor del i å søke stimuli gjennom scrolling. Vi chatter via skjermer og innbiller oss at vi sosialiserer med andre.
Linda Lund Nilsson tror at vi mennesker, kanskje mer enn noen gang, har nytten av å til røttene våre, vite hvor vi kommer fra, hvem de var, de som kom før oss. Med en slik kunnskap blir vi tryggere, mer forankret, kan lettere finne mening i det vi gjør og forstå hvorfor vi er som vi er.
Forfatteren stryker hendene over fortellingens omslag. Både Sigrid og Linda er avbildet her. I jakten på historien om bestemor fant barnebarnet ikke bare lyst og glede. Snarere tvert imot. Men også smerten førte fram til noe konstruktivt. Ja, en hel bok.
– Nostalgi har unektelig en mørk side, medgir Linda Lund Nilsson, – men jeg tenker mer på det som en konstruktiv følelse enn noe farlig. Jeg synes nostalgi kan brukes til noe fint, være en brobygger mellom fortid og nåtid, som fører til mer innsikt.

Kilder:
«Kjære bestemor. Alt vi aldri snakket om» . Linda Lund Nilsson Gyldendal Forlag 2020
https://radio.nrk.no/serie/drivkraft
https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/nostalgi-_-en-dodelig-diagnose-1.6321753
«Nostalgia, end känslas historia». Karin Johannisson. Albert Bonniers Förlag 2001.