Velkommen til nye Psykopp.no!

Om å tenke uten fiender

Foto: Unsplash
– Man lærer så lenge man lever, det gjelder også oss terapeuter, sier psykologveteran Per Johan Isdahl (71) som nå er ute med en erfaringsbasert bok om spiseforstyrrelser.

– Jeg liker å tenke på meg selv som en «bricoleur», sier Per Johan Isdahl og smiler vennlig av journalistens spørrende uttrykk. Han forklarer.

– En «bricoleur» er en altmuligmann. En som former sin yrkesrolle ut fra mange forskjellige behandlingsmodeller, fra familieterapi, hypnose og kognitiv terapi til kunstterapi og eksistensiell individuell terapi. Jeg har lært at det er fruktbart å tenke på tvers av terapiretninger. Eller «å tenke uten fiender», som jeg liker å kalle det.

Pionér

Psykolog Per Johan Isdahl er et kjent navn og en pionér innen psykisk helsevern. Han er spesialist i klinisk psykologi og sosialpsykologi. Han har jobbet som sjefpsykolog ved Gaustad sykehus, og han har fordypet seg i historien om nazistenes massedrap av missdannede og mentalt syke mennesker under andre verdenskrig. Og siden tidlig på 1980-tallet har han deltatt i etableringen av relevant terapi for mennesker med spiseforstyrrelser. Eller måltidsforstyrrelser, som han velger å kalle det.

– Det er litt av en merittliste du kan vise til?

Per Johan Isdahl smiler varmt under barten.

– Joda, jeg har gjort mye forskjellig. Så er jeg blitt 71 år også da. Nå er jeg … ja, hva er det nå det heter igjen? Jo! Pensjonist!

Han ler.

– Jeg takket for meg på Ullevål for et år siden. Men jeg har ikke gitt meg ennå. Jeg reiser rundt og holder foredrag og jeg har startet en liten privatpraksis med psykoterapi for godt voksne mennesker. Det vil si mennesker over 70 år. Det er veldig spennende.

– Ja, så har jeg brukt tiden på å skrive bok, sier han og viser til den rykende ferske boken Måltidsforstyrrelser som nylig kom ut på Hertervig Forlag.

– Dette er en slags fagbok, men ikke en helt vanlig fagbok. Måltids­forstyrrelser er en erindrings­bok, en slags dagbok fra min behandling av pasienter med spiseforstyrrelser gjennom de siste 20 årene.  Dette er en bok for terapeuter og andre yrkes­grupper som møter mennesker med spiseforstyrrelser, men jeg håper inder­lig at den også kan være til hjelp og trøst for pasientene og deres pårørende, forklarer Isdahl.

Terapeutisk tilbakeblikk

Foto: Skjalg Omdal

I boken lar Isdahl leserne møte flere av sine pasienter. Det er Charlotte som har slitt med måltidsforstyrrelser siden barneårene, tenåringen Alfred med lav selvfølelse og bulimi, karrierekvinnen Trine med sjokoladeavhengighet, et sykelig overvektig ektepar og den pensjonerte flyvertinnen Myrna med anoreksi.

Så det store spørsmålet: Hvordan hjelper man mennesker med måltids­forstyrrelser?

Isdahl setter seg frem i stolen. Han trenger ikke lete etter ord. Dette har han tross alt skrevet en hel bok om.

– Dette er en lidelse som fortoner seg svært forskjellig fra pasient til pasient, og som har mange uttrykks­former som for eksempel anoreksi, bulimi, selvskading eller rus. Som terapeut er det mange ulike tilnærmingsformer, jeg liker å gå praktisk til verks. Allerede i løpet av første time får pasientene en hjemmelekse, som for eksempel å spise to beger yoghurt til neste time. Hvis vedkommende ikke klarer det, blir nett­opp det utgangspunktet for den videre samtalen. Det vi trenger er en praktisk terapeutisk intelligens som gjør at vi tilpasser oss situasjonen. Vi må søke etter det særegne ved pasientens liv og tilstand. Da blir det veldig interessant. Erfaringer er et viktig redskap for en terapeut, jeg ønsker i denne boken å dele noen av mine erfaringer. Man lærer så lenge man lever, og jeg har blant annet lært at det er viktig at man i møte med pasienter ikke låser seg til en bestemt teori eller sykdomskategori. Og jeg har lært at fokus ikke bare er viktig, men faktisk avgjørende, i samtale med pasientene. En person med måltidsforstyrrelser vil gjerne forsøke å manøvrere bort fra ubehagelige tema. Da er det min jobb å hjelpe vedkommende å holde fokus.

– Boken er et slags tilbakeblikk?

– Ja, det kan du gjerne si. Jeg har jo holdt på noen år.

Mors skjønnhetssalong

«Noen år» er siden han som ung mann på slutten av 60-tallet stilte seg i registreringskøen til Universitetet i Bergen. Det var psykolog han ville bli. Det hadde han visst lenge.

– Hvordan fant unge Per Johan ut at det var akkurat psykolog han ville bli?

Han smiler igjen.

– Det er gøy at du spør om akkurat det, for det er en artig historie som jeg gjerne forteller. Jeg vokste opp i en arbeiderfamilie i Orkanger i Trøndelag. Min far var industriarbeider, men veldig akademisk anlagt. Han var dessuten en ganske kjent idrettsmann i sin tid. Min mor hadde en drøm om å bli lærer, men pengene strakk ikke til så hun jobbet som hushjelp hos velstående familier. Den eneste utdannelsen hun hadde var fra «Den franske skjønnhetsskole» i Oslo, og for å spe på familiens inntekter startet hun en liten skjønnhetssalong hjemme i stua vår. Egentlig var det bare en kurvstol hvor det kom fine fruer for å få stelt huden og ordnet seg. Min mor var et veldig lyttende og empatisk menneske, og disse damene pratet i vei da vet du, om alt mellom himmel og jord. Som barn elsket jeg å sitte i en krok å lytte. Mor lot meg få lov. Bare enkelte ganger måtte jeg gå ut, da skulle de snakke om «visse ting» – som ikke var egnet for barneører. Slik startet det hele. Slik valgte jeg å bli psykolog. Og det har jeg aldri angret på. Det ser man jo, jeg holder jo på ennå, selv om jeg er blitt … pensjonist.

last ned
Vedlegg
INTERESSERT I NYHETER eller INFORMASJON FRA OSS?
Registrer din epostadresse

Thank you! Your submission
has been received!

Oops! Something went wrong while submitting