— Et sjelelig justismord

Som student ble Koefoed tildelt et stipend for å se nærmere på tre kunstnere knyttet til forskjellige nærsamfunn i Norge. De tre var August Cappelen, Lars Hertervig, og Amaldus Nielsen.

– Heldigvis dro jeg først til Stavanger. Jeg oppdaget Lars Hertervig og skjønte at litteraturen om ham ikke kunne stemme. Det virket ikke som om han hadde noen psykiske problemer utover det vi alle kan ha. Han virket følsom og nærværende i sin kunst. Dette måtte jeg bare gå dypere inn i, forteller Holger Koefoed.

Senere har han fått bekreftet at Hertervig ble vurdert som psykisk syk på det vi i dag vil si er et fullstendig feilaktig grunnlag.

– Jeg kaller det et sjelelig justismord. Å få en diagnose på den tiden var en livstidsdom. Hertervig måtte leve og forholde seg til denne diagnosen resten av sitt liv.

Da Alexander Kielland skrev en artikkel om Hertervig som ble publisert i Dagbladet i 1893, ble det ikke bedre.

– Hertervig var i utgangspunktet en han ville hjelpe, men på et tidspunkt endret han syn på kunstneren. Artikkelen ble som en nekrolog over kunstneren, forteller Koefoed.

Den ferske boka ble lansert i mai, og er en utvidet biografi om den geniale kunstneren. Boka inkluderer også tilgjengelige offentlige dokumenter samt Kiellands artikkel «En Efterglemt» i sin helhet.

– Kielland var borgermester i Stavanger på den tiden. Jeg synes det er merkelig å henge ut en av sine medborgere på denne måten. Den tidens forståelse av sjelelige sykdommer står fjernt fra hva vi mener i dag. Hertervig ble rett og slett et offer for den tidens mangelfulle psykiatri.

Hvordan Hertervig reagerte på artikkelen vet man ikke, men livet ble ikke bedre etterpå. I 1899 måtte han søke fattigkassen om penger til tegnesaker. Han fikk 1 krone og 75 øre.

– Sent i livet sto det ikke bra til. Han ble syk, trolig var det kreft i magen, og skulle innlegges på sykehus. Han dukket ikke opp.

En lovende elev i Düsseldorf

Hertervig ble tidlig berømmet for sine talenter blant landskapsmalerne i Düsseldorf. Hans Gude regnet ham som sin mest lovende elev.

– Fra starten har han hatt en aura av begavelse. Det tragiske er at han ikke fikk leve det ut. Han fikk opplagt problemer da han ikke fikk sitt livs første kjærlighet. Han ble også stygt mobbet av sine medstudenter. Til slutt skrev han til sin velgjører i Stavanger, skipsreder og kjøpmann Hans Gabriel Buckholm Sundt, som var blant Stavangers rikeste menn, at han gjerne ville avbryte studiet og komme hjem på grunn av sykelighet, forteller Koefoed.

Kunstneren reiste hjem på egenhånd og da han kom til Kristiansand var han fullstendig blakk. Han tok beina fatt og gikk hjem til Sundt i Stavanger.

– Sundt bebreidet Hertervig og sa han kunne tatt dampskipet på hans bekostning. Nei, svarte Hertervig. De har kostet nok på meg til ingen nytte.

Hertervig fortsetter å male, delvis i en stil som düsseldorferne kjenner igjen. På 1860-tallet utvikler han noe helt nytt og fantastisk. Da hadde han halvannet år på Gaustad asyl bak seg.

Rømte fra Gaustad

– Han var selv kritisk til oppholdet, og kalte medpasientene sine for tukthuslemmer. På forskjellige måter markerte han distanse til oppholdet og forholdene der. Julaften rømte han fra Gaustad til et losji i Christiania, men ble fort hentet tilbake, forteller forfatteren.  

Hertervig skjønte at han ikke ville bli friskere eller bedre på Gaustad, og prøvde å komme seg hjem. Behandlingen på den tiden var ikke samtaleterapi. Det var å rake løv, måke snø og gjøre praktiske ting. Som pasient fikk Hertervig lunkne bad, kalde styrt og blodigler i nakken.

– Jeg tror at da Hertervig skjønte at han ikke ble bedre, prøvde han å gjøre det han kunne for å komme hjem så fort som mulig. Det står i journalene at han ble knepet i onani. På den tiden var det tegn på en sykdom som ikke lot seg helbrede, og vokterne måtte skrive om det i journalen.

Pasienter de ikke kunne helbrede, måtte sendes hjem. Gaustad skulle bare ta imot helbredelige tilfeller. Hertervig hadde kanskje lagt merke til at de det ble notert onani på kom raskere hjem enn andre.

– Heldigvis hadde de ikke begynt med lobotomi, men han sa at han følte seg verre enn da han reiste til asylet. Riktignok fikk han med seg en dom for livet. Oppholdet på Gaustad var primitivt målt ut fra dagens behandlingsopplegg. Han var et offer for den tidens mangelfulle psykiatri.

Flere kjente psykiatere har kommet fram til den samme konklusjonen som Koefoed, blant andre Svein Haugsgjerd.

– Med det samme han kom hjem fra Gaustad asyl i 1858 begynte han å tenke gjennom tiden i Düsseldorf, der det begynte å gå galt. Det var nok en form for selvterapi. Han begynte å bearbeide det som hadde skjedd gjennom skisser fra Düsseldorf – malt etter minne. Dette er interessant og ikke helt ferdig kartlagt. Her ligger det fremdeles mye ugjort.

Et hemmelig kjærlighetsforhold?

Under arbeidet med boka var opplysningen om en mulig kjærlighetsaffære med en yngre kvinne fra Slåttevik det mest overraskende. En dag fikk Koefoed en telefon fra Tysvær historielag:

– Holger, har du sikkerhetsbeltet i nærheten? Hold deg fast. Nå skal du få en opplysning som vil overraske deg. De hadde fått vite om en røpet familiehemmelighet. Først kunne jeg ikke tro det jeg hørte, det var for sært. Men hvorfor skulle jeg synes at det var så utenkelig at han hadde hatt en kjæreste? Det skyldes Kiellands artikkel fra 1893. Han gir ikke Hertervig mye håp som rasjonelt følende og tenkende menneske.

Koefoed ble glad da det viste seg at kvinnen de først trodde bare befant seg i Slåttevik i familiens bedrift med butikk, hotell og poståpneri, hadde bodd flere år i Stavanger. Det var rundt 1890, før Kielland kom med sin omtalte artikkel.

– De skal ha hatt et forhold som måtte holdes strengt hemmelig. Jeg må understreke at dette er bare en røpet hemmelighet. Den er publisert i Tysvær historielags tidsskrift Vingespenn for 2024. Vi kan dessverre ikke bevise det ennå. Vi har sirklet det inn i tid og sted, og venter bare på at noen har en kobling som kan bidra til å bekrefte historien.

Som en lord på reise

– Hertervig var en fantastisk kunstner på sine premisser. I landskapsmaleriene finnes det ofte en religiøs dimensjon, gjennom hans interesse for det opphøyde i naturen. Det dramatisk og det melankolske blir motsagt av lyset og himmelen, som en religiøs grunntanke. Det spennende med Hertervig er at han aldri er kjedelig. På tross av stemplet som gal og fattigdommen finner han likevel nye veier for sin kunst.

Han vokste opp med kvekerbevegelsen, et miljø der det ikke var aksept for kunst. Han var ikke medlem, men det var faren som han bodde sammen med i lange perioder. Hertervig kjente til kvekernes ideer, ikke bare fra barndommen på kvekermøter med familien, men også senere i livet.

– Det religiøse er et interessant perspektiv. Kanskje Hertervig var påvirket av kvekernes lysmystiske tradisjon. Mange av hans motiver kunne tyde på det, sier Koefoed.

Det mest positive i Kiellands artikkel er at Hertervig beskrives som ungdommelig i sin bevegelse, som en gammel lord på reise.

– Helt knekt var han trolig ikke. Han kunne simulerer syk når han trengte ro for å jobbe, og han brukte ofte ironi for å markere sine meninger. Han var en respektert håndverker i sin del av byen og hadde venner han dro på skisseturer sammen med.

En maler for framtiden

Kanskje han ikke var fornøyd med å være en moteriktig Düsseldorf-romantiker. Var han for individualistisk og mer opptatt av en helt annen type kunst? Kunsten han utviklet på egenhånd senere tyder på det. Et eksempel er maleriet Borgøya, som vitner om noe helt annet enn Düsseldorf-tradisjonen.

– Etter at han flytter hjem til faren og familien i 1870, begynner han av økonomiske grunner å samle inn papir som han gjenbrukte og laget egne, nesten collageaktige, bunner som han malte på. Jeg var først redd for at det kunne være et sykdomstegn, men det var det faktisk ikke. Det var en måte å komme videre i livet som kunstner på uten å ha de nødvendige midlene til å kjøpe lerret og oljefarger.

Inspirert av bunnene han laget utviklet han en slags dialog mellom materialene og det malte motivet og de komposisjoner han kom frem til.  På dette tidspunktet jobbet han med indre bilder – minner, drømmer og visjoner, dvs. kunst malt ut fra eget sinn, egne tanker og følelser.

– Det resulterte i en spennende ny dimensjon ved hans kunst. Han klarte seg på egenhånd, men prisen var at han måtte isolere seg med sin kunst. På egne premisser ble han en av våre første modernister. Han malte ikke for samtiden, men for framtiden.

Etter 1870 hadde Hertervig få dokumenterte salg, men han byttet sine bilder med venner som takk for tjenester og tobakk. Det er dokumentert at han var på skisseturer sammen med Lars Larsen, som var malermester og hans nærmeste fortrolige. Av og til stilte de ut bildene sine i vinduet til Larsens malerforretning i Nedre Strandgate nummer 8.  

– Han hadde et lite miljø med noen venner som brydde seg om ham og hans kunst. Lars Larsen var nok den viktigste for ham i den senere delen av livet. Larsen hadde en stor samling av Hertervigs kunst, og var generøs i forhold til kunstneren. Hertervig byttet til seg malesaker og betalte med bilder. Noen av Larsens bilder ble solgt under og etter jubileumsutstillingen i 1914. Da ble Hertervig endelig oppdaget nasjonalt og ble en del av vår kunsthistoriske kanon.

Som en forblåst vestlandsfuru

For å forstå Hertervig må du se helheten i hans kunstnerskap. Det har Koefoed engasjert seg i siden han var i tyveårene.

– Du har allerede flere bøker på cv-en om Lars Hertervig. Kan vi forvente flere?

– Ja, i løpet av høsten kommer boka «Lars Hertervig - Indre bilder og tanker om egen kunst». Den er et forsøk på å komme så nær som mulig hans egne forestillinger om hva hans kunst skulle handle om. Siden vi ikke har intervjuer, brev og mye annen dokumentasjon, må jeg tolke meg fram ut fra utsagn, bilder og hendelser i livet som sier noe om hans forhold til kunst.

Flere fagbøker om Hertervig blir det imidlertid ikke. Han mener han har gjort sitt nå, men ser ikke bort fra at han vil skrive om Hertervig på andre måter. Litt friere tekster for eksempel.

Koefoed er født i London, var bosatt i Oslo det meste av sitt yrkesaktive liv, og som pensjonist bosatt i Larvik med fantastisk utsikt over Skagerak. Naturen er og har alltid vært viktig for Koefoed.

– Det var det nok også for Hertervig. Han hadde en sterk tilknytning til naturen. Malte han et tre eller en sky, var det ikke bare en gjengivelse, men levende vesener portrettert på hans måte. Særlig hopeskyer kan bli kalt Hertervig-skyer. Form- og uttrykksmessig var de ofte veldig spesielle. Jeg tror han delvis identifiserte seg med forblåste, vridde og trolske vestlandsfuruer. Han var som en vandrer både i naturens og kunstens verden. Vi prøver fortsatt å finne ut av hva hans budskap kan være, sier Holger Koefoed

Boka «Lars Hertervig – Kunstner, fattiglem og geni» ble lansert i Stavanger Kunstmuseum 9. mai. Den er utgitt på Hertervig Forlag og koster 299 kroner.

Boken kan kjøpes her