TÅLE

Tekst: ANNE KRISTINE BERGEM
ILL: GETTY IMAGE

Det er morgener hvor tanken på å trekke dyna over hodet og bli der har vært veldig nær det å bli mer enn bare en tanke. Det er dager hvor det lille sekundet før bekymringene setter inn og hukommelsen slås på er eneste fritid.

Mange morgener og dager er sånn når jeg som mamma bekymrer meg for barnet mitt. Mitt kloke, vakre og overtenkende barn har det ikke bra. Tanken på det river og sliter i hjerte og hode.

Jeg ser på bilder fra småbarnstiden. Alt var på mange måter enklere da, enda det visste jeg ikke. Mulighetene mine til å lindre, trøste og løse problemer i mitt barns verden virket i alle fall enklere da. Jeg hadde en verktøykasse med utstyr som virket. Jeg kunne blåse på, jeg kunne trøste, jeg kunne synge, jeg kunne bysse.

Jeg prøver nå også. Å trøste og å løse. Men trøsten virker ikke på samme måte som før.
Jeg må tøyle min problemløsningsiver. For det vonde, det tunge, den fryktelig angsten kan ikke fikses. Og jeg har heller ikke på noenmåteetønskeomåfåmittbarntilåføleathanerfeil eller må fikses. For han er ikke det. Han er seg selv. Men det er vondt å se at han og verden omkring ikke passer så godt sammen. At obligatorisk skolegang i klasser på 26 elever i timesvis hver dag ikke er håndterbart.

Hva kan jeg gjøre?

Jeg bretter dyna til side og setter føttene på det kalde gulvet. Dag etter dag. Hukommelsen våkner og supermammadrakten må på. Ikke fordi jeg er super, men fordi jeg er mamma. Fordi jeg må ikle meg en utholdenhet som har iblant oppleves å ha dimensjoner av overnaturlighet.

Jeg kan ikke fly. Jeg kan ikke løfte biler og slukke vulkaner. Jeg kan ikke bære mitt barn på hendene gjennom hverdagene. Jeg kan ikke engang løfte tyngden av mitt barns skuldre.

Likevel
Jeg er sterk.

Kjærligheten min er uslitelig. Ikke som stål. Som en vidjekvist om våren, er den. Den bøyes og tøyes og strekkes. Men den brekker ikke.

Jeg tåler.
Hver dag smiler jeg med ønsket om en god dag. Hver dag sender jeg med tillit til mestring i sekken sammen med penger til mat. Jeg tror på mitt barn.
Jeg tror at livet blir bedre.
Jeg tror at mitt barn blir en vakker og klok voksen med et viktig og verdifullt liv.

Det er bare så mange dager til.

Det er ikke det spor poetisk å bekymre seg for en tenåring med livsutfordringer. Likevel er det lettere å formidle smerten på den måten.

Åtte prosent av barn og unge mellom tre og atten år har i følge Folkehelseinstituttet psykiske helseplager som kvalifiserer for en diagnose. Angst, depresjon og såkalte ”atferdsvansker” er dominerende. Jeg setter atferdsvansker i hermetegn, fordi jeg synes det er et meningsløst begrep. Det går da ikke an være syk i atferden sin? Atferd er et språk, med eller uten ord, og er et uttrykk for noe, etter min mening. Men i denne sammenhengen er det en avsporing å diskutere det.

For nesten hvert barn som sliter med psyken sin, er det voksne omsorgspersoner som bekymrer seg i større eller mindre grad. Foreldre som prøver å håndtere bekymringen sin som best de kan. Foreldre som sliter med selvanklagelser og skyld. Kanskje til og med skam. Foreldre har mange spørsmål, men ingen å spørre. Ikke minst sliter mange med maktesløshet.

Er det min skyld? Gjorde jeg noe galt da han var liten? Er jeg ikke god nok mor?

Slike spørsmål vil dukke opp hos mange som opplever at barna deres sliter psykisk.
Det er naturlig å tenke sånn, men det har ikke noe for seg. Fortiden er tilbakelagt. Det kan også påføre barnet ekstra belastning hvis man hele tiden søker bekreftelse på at man er god nok som forelder. Men man kan snakke med barnet sitt. Bry seg og bry seg om. Spørre barnet om hvordan han eller hun har det. Vente tålmodig på svar hvis det trengs. Vise og fortelle barnet at det er elskverdig i seg selv akkurat slik det er. Noen foreldre vil vite at de har gjort ting som ikke har vært bra for barnet. Selv ikke da hjelper det barnet at man som forelder bader i selvanklagelser. Man kan be barnet sitt om tilgivelse og så kan man gjøre det man kan for å være en god forelder. Kanskje må man be om hjelp, veiledning eller støtte fra andre. Man blir ikke en dårligere forelder av det, snarere tvert i mot. Fordi det er knyttet så mange fordommer til psykiske helseplager, er det slik at foreldre til og med kan kjenne på skam over at de har et barn som ikke er som alle andre. Når andre foreldre forteller om skoleprestasjoner, idrettsprestasjoner og planer for framtida, er det fristende å feste blikket på et punkt langt under bordet og være stille. For hva skal man si? ”Hjemme hos oss er vi glad for dager uten angstanfall, vi.” Redselen for hva de andre skal tro, at egne frykter om dårlig foreldreskap skal bekreftes eller kanskje redselen for at ingen skal tåle å høre om det – at det skal bli helt stille – ligger der på lur.

Mange som våger å si noe, vil oppleve at det er flere foreldre som kjenner på de samme følelsene, de samme bekymringene og den samme skammen. Bare ved å snakke om det og akseptere at ”sånn er det for oss akkurat nå” kan det bli mindre skamfullt. For det å ha psykisk helseplager er ingenting å skamme seg over. ”Sånn er det bare for mange av oss på et tidspunkt eller flere i løpet av livet”.

Å være alene om de vonde følelsene eller ikke snakke om bekymringene sine, gjør det i hvert fall ikke bedre, verken å være barn eller forelder.

Vi har barneombud. Vi har barn og unges alarmtelefon. Vi har selvfølgelig ikke nok tilbud til barn og unge som strever, men vi har heller ingenting for foreldre som bekymrer seg.

Da jeg jobbet i turnustjeneste, mottok legevaktsentralen en telefon fra en bekymret mor til et lite barn som lurte på om det var farlig at barnet hadde 36,8 grader kroppstemperatur. Hun visste at 37 var det normale. Hun bodde alene med barnet sitt på en helt annen kant av landet enn det som måtte finnes av familie. Hun hadde ingen å spørre, så hun ringte 113. Hun fikk gode svar av en erfaren sykepleier. Det er fristende å trekke på smilebåndet av historien, men egentlig er den ganske illustrerende.

Hvor skal bekymrede foreldre henvende seg når de lurer på om det er unormalt at tenåringen lukker seg inne på rommet sitt eller ikke vil gå ut med venner i helgen, for eksempel?

I dag kan foreldre ringe barnevernet hvis de er bekymret for barna sine. Noen gjør det. Men da skal man enten være forferdelig fortvilet eller svært trygg på sin egen foreldrerolle. De færreste av oss vil innrømme usikkerhet og bekymring, særlig til noen med makt og myndighet.

Kanskje skulle vi hatt en bekymringstelefon for foreldre, hvor man kunne ringe noen med erfaring og trygghet og snakke litt om barnet sitt og alle tankene og bekymringene omkring det.

Maktesløshet.

Det er fristende å bøye nakken og la tyngden av armer og hode trekke seg ned bare ved å lese ordet. På mange måter er det det vi må gjøre. Vi må kjenne tyngden. Men vi må også kjenne at vi tåler tyngden. Det er det vi kan gjøre for barna våre. Det er det jeg kan gjøre for barnet mitt. Jeg kan erkjenne hvor tungt det er å være maktesløs samtidig som jeg kan kjenne at jeg klarer å bære det.

Det gjør vondt, men jeg klarer det.
En dag av gangen.
Innimellom kommer det gode dager og håpet smiler som et solstreif i vinterkulda.
De andre dagene tåler jeg.

ANNE KRISTINE BERGEM

Del...
Tweet about this on TwitterShare on Google+Share on LinkedInShare on FacebookEmail this to someone