Livet etterpå i Fevangs Barberstue

Artikkel fra PSYKOPP nr. 3 – 2018

TEKST: KARIANNE NELLY SKUSETH FOTO: MERETHE OPSTAD CLAUSEN

«Jeg elsket å se ham sove. Det føltes så trygt. Men den ettermiddagen fant jeg ham i en søvn han aldri skulle våkne fra.» Kjetil Fevang forteller om januardagen da han mistet storebroren – og halve seg selv.

Året var ferskt og fylt av forventninger for brødrene Fevang. De vågale, snille, ambisiøse og hardtarbeidende drømmerne fra Stavanger. To år skilte dem, men helt siden tidlig barndom var de nærmest som siamesiske tvillinger å regne. Fysisk distanse, men sammenvokst hjerte. De brant for det samme, delte de samme tankene og drømmene for fremtiden. Den ene ville ikke fungere uten den andre.

 

VELKOMMEN INN!

Fem og et halvt år senere er byen i ferd med å våkne, mens sommeren tar sine siste åndedrag for denne gang. Midt i den brosteinsbelagte gaten i Stavanger sentrum, ligger et sted som skiller seg ut fra nabovirksomhetene.

«Brødrene Fevangs Barberstue» lyser som en sjømanns tatovering over hele vinduet fra det lille lokalet. Dørene er belagt med gitter og et skilt man ikke kan ta feil av: «Gentlemen only. No ladies allowed»

Idet dørene åpnes, ønsker et bredt, varmt smil og åpne armer velkommen. Smilet dekorert i gull. Ansikt, hender og hals med blekk.

Vi er inne på ulovlig grunn, vi som er født med mer østrogen enn testosteron. Omgivelsene forteller oss også det. Hvis macho var en interiørstil, ville Fevangs Barberstue vært showrommet. Men vi føler oss allikevel merkelig hjemme her.

Klokken er akkurat passert 7, men første kunde er snart ferdig frisert.

Kaffe? Kom, vi setter oss ut, sier Kjetil Fevang og slår seg ned ved et bord ute på gaten, tenner en sigarett og begynner å fortelle:

– Hadde jeg åpnet klokken 5 om morgenen, hadde det kommet kunder da også. Vi er alltid fullbooket minst tre uker frem i tid.

 

FRISTEDET

Brødrene Fevangs Barberstue var en drøm Kjetil og storebroren hadde – og syv år etter at den annerledes frisørsalongen i hjertet av Stavanger åpnet, er barberstuen i Øvre Holmegate blitt til et eventyr. Et eventyr som mangler én helt. Bare 1,5 år etter at Thomas og Kjetil Fevang vred om nøkkelen for første gang, mistet Brødrene Fevangs Baberstue sin førstebarberer – og Kjetil sin aller beste venn, storebror Thomas.

– Barberstuen ble til av redsel for å miste hverandre til et A4-liv, forteller Kjetil.

–I tenårene så vi hvordan de voksne sakte, men sikkert ble loset inn i et liv på hver sine kanter. Et liv med hus, bil, barn og jobb – og på veien mistet de hverandre. Vi måtte finne noe vi kunne gjøre sammen. Noe som holdt oss sammen. En kreativ prosess der du alltid starter og avslutter noe, som gir deg følelsen av å vinne litt hele tiden, forteller Kjetil.

– Og det var frisøryrket?

Grepet av fordommer om hvordan en frisør ser ut, kan vi ikke nekte for at Kjetil ikke ligner stereotypien.

Kjetil smiler, tenner en ny sigarett og svarer:

– Vi har alltid vært opptatt av stil og uttrykk – ja, image generelt. I gangster-og mafia-filmene, historiene fra 50-, 40 og 20-tallet, oppdaget vi en fellesnevner som hadde en sterk dragning på oss. Et sted der menn kunne være menn, komme inn og være seg selv. Et fristed. En Barbershop. Vi så for oss en tradisjonell, norsk barberstue i god, gammeldags stil. Dét ville vi skape, forteller Kjetil.

Brødrene gjorde mye research på forhånd. Felles for dem selv og de mannfolka de snakket med, var at frisørsalongen var et sted de ikke følte seg hjemme. Stirrende i speilet på høflighetsfraser og tomprat, og en sveis som aldri ble helt slik de forestilte seg, ble turen til frisøren en ubehagelig nødvendighet heller enn en god opplevelse.

– Mot alle profesjonelles råd, ble vi helt sikre på at det var dette vi ville satse på. Vi ville skape et sted der folk kunne føle seg hjemme og bare være menn, forteller Kjetil, mens han sitter utenfor lokalet som viser at det lønner seg å trosse råd for å gå etter det man tror på.

 

DEN MØRKESTE DAGEN

Mens en kald vind varsler om at høsten har ligget i dvale lenge nok, går vi tilbake til januardagen i 2013. Dagen som kunne ha satt en stopper for barberstua.

– Thomas hadde gått gjennom et tøft brudd med samboeren. Månedene som fulgte var preget av et stort behov for å være sosial, og for oss mannfolk er det ofte enklere å invitere til fest enn til filmkveld. Så det ble mye fest i etterkant av bruddet. I ettertid har jeg innsett at Thomas var alene i livet for første gang, i en ensomhet han ikke visste hvordan han skulle takle, forteller Kjetil, som ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg hva som skulle møte ham mandag, 21. januar, 2013.

– Vi hadde avtalt at vi skulle trene sammen den dagen.

Thomas hadde bestemt seg for å sette en strek for festingen og normalisere livet igjen, med fokus på trening, kosthold og restitusjon. Jeg prøvde å få tak i ham på telefon og via Facebook, men ingen svar. Så jeg dro hjem til ham, og fant ham sovende på sofaen sin. Jeg elsket å se ham sove. Det føltes på en måte så trygt. Jeg gjorde klar proteinshake og kaffe mens jeg hele tiden snakket til ham. Så prøvde jeg å vekke ham, men fant ut at dette var en søvn han ikke kunne vekkes fra, forteller Kjetil, som husker minuttene som fulgte som om det var i går.

Hjertet som banket i takt med hans eget hadde sluttet å slå.

– Jeg var i sjokk, hylte og skreik, ringte kona, brødrene, mamma og pappa. Ingen tok telefonen. I dag har vi en regel om at vi alltid tar telefonen. Alltid, sier Kjetil og fortsetter:

– Det øyeblikket er første gang jeg har følt at jeg var i helvete.

 

SAMMEN I SORGEN

Sent den kvelden samlet hundrevis av mennesker seg utenfor barberstuen i en spontan minnestund. Levende lys blinket i vinternatten, mens tonene fra Elvis Presleys Amazing Grace fylte Øvre Holmegate.

På det tidspunktet bodde Kjetil sammen med sin nåværende kone, Louice. Hun ble livsviktig for Kjetil etter tapet av storebroren. Det ble også foreldrene, og kanskje aller viktigst: De to yngre brødrene, Morten og Anders.

– Da vi mistet Thomas søkte vi tre som var igjen veldig mot hverandre, og vi ble helt hinsides tette. De tre første ukene sov vi i samme seng, forteller Kjetil.

Planen var alltid å skape en familiebedrift, som inkluderte alle fire brødrene. I dag har Anders (22) og Morten (24) funnet sine naturlige roller i barberstuen. Alle tre med de samme karakteristiske tatoveringene, gulltennene og det røffe ytre. Ingen av dem ser ut som en du har lyst til å møte i en mørk bakgate, men etter fem minutter vet du at disse tre kunne du glatt ha tatt med hjem til mor.

Tapet av flokkens leder kunne ha revet dem i stykker, men bragte dem heller mye nærmere hverandre.

– Kjetil var helt knust. Vi var alle knust etter at vi mistet Thomas. Men pappa sa alltid: «Dere får ikke vandre av gårde og gruble alene i sorgen». At vi søkte til hverandre, snakket om det vi følte og kjente på, ble helt avgjørende for å klare å komme oss på beina igjen, forteller de to yngste i søskenflokken, Morten og Anders.

– La oss ha det drit sammen

Bare tre uker senere var Kjetil tilbake med saksen og høvelen i hånda igjen. Overhodet ikke i stand til det mentalt, men av dét ble en ny dimensjon i Øvre Holmegate født.

– Her kunne alle komme inn og snakke om det tunge i livet. De samtalene som før hadde vært ærlige, ble dypere og mer meningsfylte. Det er kundene som gjør at jeg står på beina i dag. De tillot at vi sørget og at vi spilte de triste tonene fra Johnny Cash. Det skapte den atmosfæren vi nå har, der folk kan komme inn og si: Livet mitt er også drit. Og da kan jeg bare svare: «Da har vi det drit sammen».

For han ble brødrene, familien og kundene flokken som løftet ham opp igjen. Aldri fri for sorgen, men klokere og varmere av den. 1500 mennesker var samlet i begravelsen og flokken bare vokser. Hvert eneste menneske som trer inn dørene blir en støtte for barberbrødrene, som de er for dem.

BLEKKET FORTELLER HISTORIEN

Helt innerst i salongen står tredjebror i rekka, Morten. Med ansiktet vendt bort fra speilet blir en styrmann frisert. Hendene jobber nøysomt, raskt og presist. Blikket er konsentrert. Under er avtrykkene som vitner om harde prøvelser. To tatoverte kors symboliserer to brødre som er gått bort. Kjetils venstre øye gråter også blekk.

Da Kjetil og Thomas var barn fikk de nemlig lillebroren Stian, som ble født med en alvorlig sykdom. Så alvorlig og ekstraordinær at moren og faren ble fraværende fra Thomas og Kjetil i Stians altfor korte liv. Seks måneder var alt han fikk her på jorden, seks måneder som mor og far Fevang måtte tilbringe på sykehus i inn-og utland.

– Det var da det enormt sterke båndet mellom Thomas og meg ble knyttet. Etter de månedene søkte jeg alltid til Thomas og fant ut at det er brødrene som står deg nærmest.

Båndet mellom Kjetil og broren han mistet, var så tett og så intenst at de utfylte hverandre også i egenskaper. Thomas var den som kunne trylle med ord. En mester i kommunikasjon. Han landet intervjuer og fikk blest rundt satsingen på barbersalongen.

Plutselig stod Kjetil alene med ansvaret.

– Uten Thomas var det plutselig jeg som skulle snakke, skrive og være frontfigur. Jeg var usikker på om jeg hadde det i meg, fordi jeg ikke hadde hatt behov for å ta den rollen. Jeg hadde mine ansvarsområder, han hadde sine. Men etter hvert viste det seg at disse kvalitetene bodde også i meg, sier Kjetil.

Nå reiser Kjetil rundt og holder foredrag om samholdet til flokken og hvordan en kan reise seg igjen fra den tyngste sorgen. Han snakker på innpust og utpust, gestikulerer engasjert med tatoverte fingre som staver: STAY TRUE.

I salongen er det et bærende motto.

– Hit kan du komme og være deg selv. For å fortelle om både oppturer og nedturer, hverdag og utfordringer, gleder og sorger. Eller du kan komme for å slippe å prate, lene deg tilbake og ta en pause fra hverdagen. Når du går inn dørene skrelles alle titler og sosial rang bort. Her sitter MC-medlemmer og politimenn side om side og snakker mannfolkprat.

DOMMEN FELLES IKKE HER

Med stappfulle lister og lange ventelister, folk som kommer og går hele tiden, gamle, trofaste kunder og nye ansikter. Alle ulike, men gjennom samtaler med alle disse har barberbrødrene funnet ut at på innsiden er det ikke mye som skiller oss.

– Den med den mest skremmende ytre, kan være den mykeste, varmeste av dem alle – og omvendt, sier Kjetil, som deler enda en tatovering med brødrene, godt synlig for alle som møter dem. Et bibelvers av apostelen Matteus.

«Hvorfor ser du splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget?»

Troen har vært viktig for brødrene Fevang. Prestesønnene Fevang. Troen på menneskene også. På at vi alle er like mye verdt, uansett hvordan vi ser ut eller hvor vi kommer fra.

– Hos oss spiller det ingen rolle hvem du er eller hva du tror på. Det sies at det er tre temaer man aldri skal snakke om i en frisørsalong, og det er sex, politikk og religion. Så da bestemte Thomas at var det noe vi i hvert fall skulle snakke om, var det nettopp sex, religion og politikk.

Slik er det fortsatt. Fem år etter at førstebarbereren forlot barberstuen for siste gang. Frakken og ansiktet hans pryder fortsatt veggene. Hans ånd, det han stod for og det han ønsket å skape er i aller høyeste grad tilstedeværende.

Han lever videre i brødrene som er igjen, og de lever sterkere på grunn av ham.

KROPPSKUNST: For brødrene Fevang holder det ikke med et skilt på veggene eller en merkevare-strategi på papir, som sier noe om hvilke verdier og visjoner familiebedriften har. På hendene har de tatovert barberstuens kjerneverdier: Show love, stay true, have hope og take care. Sammen ble Kjetil og Thomas sine høyre knyttnever til: True love.