En sliten grønn mann

TEKST: SIRI GJELSVIK FOTO: SCANPIX
Artikkel fra Psykopp nr. 2 Juni 2018

Når du leser dette, er mannen du leser om sannsynligvis over alle hauger. Etter ett år som enmannsgruppe på Stortinget, skal MDG-vikar Per Espen Stoknes bruke litt tid på å snakke mer med trær enn med journalister.

Når jeg slipper ut herfra, planlegger jeg en toukers vandring i naturen. Jeg vet ennå ikke hvor, jeg får se hva som roper på meg. Det kan høres ut som Per Espen Stoknes sitter i fengsel. Det gjør han ikke. Han sitter på Stortinget, som eneste representant for Miljøpartiet De Grønne (MDG). Ikke føler han seg særlig fengslet heller, tvert imot mener han seg priviligert som har muligheten til å være med å sette dagsorden i saker han brenner for. Men mannen som haster inn i møterommet på Stortinget for å la seg intervjue, har skuldrene skrudd godt opp mot ørene. Tiden må deles mellom komitémøter og gruppemøter, spørretimer og journalister som spør. Vi ba om to timer til dette intervjuet. Vi fikk tre kvarter. Det begynner å bli veldig lett å forstå hvorfor.

TO GODE SCENARIER
– Da jeg ble spurt om å stå som nummer to på stortingslista til MDG, satte jeg opp en liste med scenarier. A: Vi kryper over sperregrensa på fire prosent, kommer inn med sju eller åtte mandater, og blir et vippeparti. Det ville vært gøy, jeg ville trivdes bra i en sånn setting. Sånn ble det ikke?
– Scenario B, som jeg anså som mest sannsynlig, var at vi ville få under fire prosent av stemmene, og dermed ikke komme inn med to personer fra Oslo. Altså ville jeg bli vara, og kunne gjøre andre morsomme ting jeg liker godt, som å starte selskaper, skrive en ny bok, og være vikar på et møte her og der. Det ville jeg også trivdes godt med.Sånn ble det heller ikke?
– Jeg glemte scenario C, som er likt med scenario B, bortsett fra at Une Bastholm, som er førstekandidaten vår i Oslo, blir gravid og skal ha permisjon. Og jeg har sagt ja til å være vara, det er ikke noe jeg kan eller vil trekke meg fra. Men man kan si at jeg ikke leste den lille skriften i kontrakten.

PER ESPEN Stoknes har skrevet boka «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming», der han tar for seg de psyokologiske mekanismene som hindrer oss i å handle i klimasaken.

MANGSLUNGEN
Stoknes har tatt av seg slipset. Dagens siste møter er på ingen måte unnagjort, men resten får bli uten slips. Akkurat nå er dette en litt sliten, grønn mann, uten at det er grunn for omgivelsene til å bli bekymret. Punktene på CV-en tyder på at Stoknes alene har nok energi til at han kunne reddet en liten norsk kommune fra strømkrise om det skulle være nødvendig: Han er psykolog, med en doktorgrad i økonomi. Han foreleser på BIs senter for grønn vekst og konkurransekraft, har vært med på å starte opp flere selskaper, er forsker og forfatter – for å nevne noe. Den siste boka hans kom på norsk i fjor (han skriver helst på engelsk først, for å kunne delta i internasjonal diskurs med det samme) og heter «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming». Der tar han for seg de psykologiske mekanismene som hindrer oss i å handle i klimasaken. TED Global-foredraget hans om samme tema er vist over én million ganger.
Det er med andre ord ingen større fare for at han blir sittende og tvinne tomler når stortingsvikariatet nå er over. Men aller først skal han på vandring. Uten sosiale medier, uten internett, uten mobil. De eneste batteriene som skal lades er hans egne. Det gjøres aller best ute i naturen.

NATUREN RESTITUERER
– Den dypt restituerende effekten naturen har på menneskets helse er veldokumentert. Når vi er omgitt av natur, øker restitusjonen for hver time og hver dag. Tid i naturen reduserer hjertefrekvens, stress og kolesterol. Elever gjør det bedre på skolen. Det er beviselig bra for vår psykiske helse.
– Samtidig bor mer enn halvparten av verdens befolkning i byer.
Fjerner vi oss for mye fra naturen? – Jeg er absolutt tilhenger av urbanisering! Det gir oss både frihet og et felleskap vi trenger. Vi har lett for å definere naturen som noe som er der ute – altså per definisjon ikke tilstede i byene. Men vi er jo også naturen. En soloppgang, skyene – en naturopplevelse kan være så mangt. Det handler mer om å være tilstede i naturen, og legge vekk alt annet. Mindfulness, om du vil. Vi må koble av alt annet som forstyrrer, og koble oss på naturen, akkurat der vi er.
Stoknes kobler seg gjerne på direktesendte sol opp-ganger fra eget hustak, hvor han sover så ofte som mulig.
– Jeg elsker å sove på taket. Jeg tar med meg soveposen og kryper opp. Det har ikke gått an i vinter, det kom så mye snø som frøs nærmest til en betongblokk som sperret verandadøra. Da snøen omsider smeltet gjenvant jeg tilgangen til utesovesesongen. Det er supert.
Selv om taket er tilgjengelig til hverdags, er det en dypere tilkobling han søker når stortingstiden er slutt.

SAVNER ORGANISK TID
– Jeg bærer et jevnt, dypt savn etter naturens tid. Samfunnet vi lever i er styrt etter klokka, det er en veldig trang ramme. Tiden i naturen er veldig annerledes enn den kronologiske tiden vi er vant til å forholde oss til. Naturtid er en organisk, nærmest kroppslig opplevd tid, hvor den matematiske inndelingen i minutter og sekunder virker abstrakt. Hvis du spør ei eik, ei gran eller en ørn om hva klokka er, svarer de at klokka er nå.
Stoknes kunne fint spurt et tre om hva klokka er.
– Jeg er mye mer radikal enn folk tror. Jeg snakker med trær. Det er ikke sånn at noe må ha et menneskelig stemmebånd for å kunne tale. Det utvider antallet dialogpartnere betraktelig. Verden ble med ett mer underholdende da jeg oppdaget det.
Jeg spør om han kan hogge ved hvis det er sånn at han prater med den først.
– Jada, jeg hogger ved, og har vært med på jakt. Jeg er ikke negativ til å spise ting som har vært levende. Det handler mer om en holdning og respekt for naturen. En form for gjensidighet – det vi tar og bruker, blir en del av oss. Naturfolk tar ikke mer enn de må. Det er en fin tilnærming, motsatt av griskhet.

NATUR I TERAPIROMMET
Psykologen påpeker at naturødeleggelser påvirker oss mer enn vi tenker over. Etter hvert som tegnene på global oppvarming er blitt stadig tydeligere, kommer rapportene fra psykoterapeuter om stadig flere pasienter med symptomer på økoangst. Listen med mentale helseproblemer som kobles til klimaendringene, er lang: traumer, sjokk, stress, angst, depresjon, komplisert sorg, slitasje på sosiale forhold, stoffmisbruk, en følelse av håpløshet, fatalisme, resignasjon, tap av autonomi og kontroll, og tap av personlig og yrkesmessig identitet. – I miljødebatten virker det som om vårt forhold til naturen først og fremst består i måling av megawatt, fangstkvoter, utslipp, kamp om internasjonale avtaler og lokale verneplaner. Da virker sjelens rolle i miljø og myte kanskje som noe luftig, vagt eller «romantisk». Men i tillegg til alle målinger, trenger vi tenkemåter og forestillinger som involverer dypere lag av den menneskelige motivasjon. Natur er mer enn kjemiske sammensetninger, og miljøproblemer mer enn et spørsmål om administrasjon. Men disse sidene ved naturen har ingen plass i den løpende miljødebatten.
Kortversjonen: Vi trenger naturen for å ha det bra.
– Samtidig som alle vil ha det bedre, i betydningen økonomisk vekst. Men det som skaper økonomisk vekst er også det som ødelegger naturen. Vi vil ha mer av det som ødelegger oss. Det er et interessant paradoks, ikke sant?
Det interessante paradokset kan fort bli tema for Stoknes neste bokprosjekt, som han håper å fullføre når stortingsstafettpinnen er levert videre.
Politikeren Stoknes har hatt et spennende og meningsfylt år. Fagpersonen Stoknes er mer ambivalent.
– Politikeren farger over på tolkningen av hva fagpersonen sier. Alt jeg sier, selv om jeg har fagkunnskap for å si det, blir tolket ut fra mitt politiske ståsted. Det kan være litt slitsomt, sier Stoknes, og plukker opp slipset han har hengt over stolen ved siden av. Han trer det over den ene armen og fester det rundt skulderen, før han går videre til neste møte. Dagen er fortsatt styrt av klokka.


Hele magasinet finner du HER