Venner viktigst for å bli frisk fra psykose

Dette er den første studien i verden som er gjort på dette, hvor vi har snakket med dem som er blitt helt bra etter psykose, og spurt dem hva det var som hjalp, sier Jone Bjørnestad. Han er psykolog og har nettopp disputert med doktorgraden sin.

– Vi undersøkte blant annet om det er familie eller venner som har hjulpet dem mest på veien til å bli frisk. Når vi snakket om venner, ble de omtalt enormt, og nesten utelukkende, positivt. Familie kunne derimot være litt begge deler. Noe som også er interessant i denne sammenhengen er at det ikke nødvendigvis er kvaliteten på møtene med venner som har mest å si, at man har dype og meningsfulle samtaler, men det er frekvensen på treffpunktene. På en måte sier det seg litt selv, vi må jo treffes for å kunne like hverandre.
‍

Menneskene studien handler om, er stort sett mellom 18 og 25 år. Disse er i en periode av livet hvor venner er veldig viktig. Kanskje det ikke er så kult å bo hjemme lenger, mange flytter for seg selv og får jobb. En slags løsrivelsesfase etter den som kommer tidlig i tenårene.
– Vi har ikke helt klart å forklare hvorfor, men venner er enormt viktig for dem som opplever psykose i denne perioden, sier Bjørnestad.

‍
La venner bidra

I dag er det ikke noe opplegg for å inkludere venner systematisk i behandling, men når det viser seg  gjennom studier at venner har så mye å si for bedringen til pasienter, vil det kunne endre måten man tenker om behandling på.

– Vi må jo få testet dette, stemmer det at venner funker så bra? Det kan være en billig intervensjon med stor effekt, dersom man systematisk arbeider for å få inn venner i behandlingen. Det kan være vennegrupper, eller mindre organiserte aktiviteter som  Facetime. Eller Snapchat, for den saks skyld. Vi vet at venner ikke rusher til akuttmottaket for å hjelpe dem som er innlagt, og det blir mye ensomhet. Derfor er det også nødvendig med noe som holder dem inni den sosiale tralten. Hvorfor ikke prøve samtaler gjennom Facetime, eller sende tre Snap til dagen? Det er jo ikke så skummelt for verken sender eller mottaker. Jeg har ennå ikke funnet en studie som sier at det ikke er bra å ha kontakt med vennene sine regelmessig.

‍
Norge har godt system for studier

– Studien vår var en mixed method-studie. Det vil si at vi først snakket med tidligere pasienter som er blitt helt bra, altså at de ikke har  psykosesymptomer lenger, de er i jobb, bor for seg selv og har venner. Deretter testet vi hypotesene i et større datamateriale. Det som er så fint med Norge, er at vi har muligheter for å følge representative utvalg med folk over tid fordi vi har et offentlig helsevesen. Andre plasser i verden forsvinner folk ut av systemet når de er på bedringens vei, og etter kort tid vet man ikke mer om dem. Slik kan vi finne ut hvordan folk blir bra, eller eventuelt hvorfor det går dårlig. Systemet er godt rigget for sånne typer studier. TIPS (Tidlig oppdagelse og behandling av psykose) har for eksempel samlet data i 20 år, noe som gjør at vi kan teste ting skikkelig.

– Det kan være en billig intervensjon med stor effekt, dersom man systematisk arbeider for å få inn venner i behandlingen.

‍
Tenke som unge folk

– Psykiske lidelser er Norges største helseutfordring, og det koster sinnssykt med penger. Vi må tenke nytt og annerledes for å møte utfordringene og komme til tidligere, mener Bjørnestad.
For tidlig intervensjon fungerer. Før psykosen inntrer har pasienten som regel hatt mer generelle og uspesifikke tegn på psykisk lidelse, som søvnforstyrrelser, angst, depresjon og isolasjon. Det tar ofte lang tid fra en person utvikler psykose til han får behandling, noen ganger tar det flere år.
– Men vi vet at framtidsutsiktene er mye bedre dersom behandling kommer i gang tidlig. Derfor er det viktig at vi snakker med og kommer i kontakt med de unge, noe jeg mener vi feiler med i dag.

Ungdommene Bjørnestad har snakket med, ler når de ser hva som finnes på nett fra helsevesenet; den kliniske og reine profilen og telefonnumrene man kan ringe.
– Ungdom i dag ringer ikke. Du er faktisk avviker hvis du ringer. Men de er sykt opptatt av mobiltelefonen, og bruker den utrolig mye. Den er som en forlengelse av armen. Når vi vet at bare 13–15 prosent tar kontakt med helsevesenet selv, må vi ta utgangspunkt i det vi vet, som at mobiltelefonen er viktig, og utnytte mulighetene som ligger i det.  Hvis fagfolk hadde snakket med ungdommene, hadde de for eksempel sett at sosiale medier er viktig. Det er rart for de unge at vi ikke snakker om det, og det skaper en avstand til tjenestene.
Hva kunne du tenke deg å gjøre som en forlengelse av doktorgraden?

– Det hadde vært interessant å se hvordan vi kan bruke noe som ungdom allerede er opptatt av, mobiltelefon og sosiale medier, både i behandling av pasienter i psykose, og også hvordan man kan nå tidlig ut til ungdom for å hindre at de blir syke i utgangspunktet. Det måtte jo være det beste, om vi kunne få til et samarbeid mellom ungdom, vennegjenger og helsevesen som gjør at de unge generelt holder seg friskere.